Først kommer jeg på forskjellige ideer som ikke egentlig er relaterte, f.eks. min siste tekst baserte jeg på disse ideene:
– En kar som er besatt av L’iconnue de la Seine
– En kar som er forelsket i noen han sitter med på bussen, men han later alltid som han sover
– To fulle ungdommer som bestemmer seg for å frigjøre kuer (i teksten så forandret jeg det til at de frigjør orkideer)
– En gammel gubbe
Det var utgangspunktet i teksten, så tenker jeg meg hvordan jeg kan sette det sammen osv., og når jeg har det litt klart så begynner jeg å skrive. Jeg skriver først et førsteutkast som bare er alt som skjer i rekkefølge. Så skriver jeg inn alt på ny, og gjør teksten bedre å lese og lettere å forstå. Etter det så skriver jeg ut teksten, og går over den med penn.
Det er i det siste steget, penn-steget, jeg forandrer syn på teksten. Da jeg er på ide-stadiet så er jeg veldig optimistisk. Da jeg setter den sammen så blir jeg usikker, men fremdeles relativt optimistisk. Men når jeg har skrevet ut teksten, og leser den skikkelig, da begynner jeg å mislike den. Jeg begynner å angre på viktige trekk av historien som jeg ikke kan endre uten å forandre hele teksten. Jeg er ikke lenger enig med meg selv om karakterenes motivasjon og alt blir bare søppel. Det er etter dette jeg må presentere teksten for andre, siden jeg da ikke har noen dømmekraft lenger selv, i hvert fall ikke som jeg kan stole på. Jeg ber folk være brutalt ærlige (for jeg tar ikke tekstene mine noe særlig personlig, hvis de suger så suger de), og får ofte ganske grei kritikk. Jeg liker også å spør om forskjellige ting er tydelige (ofte virker deler av teksten veldig klar for meg, men uforståelig for andre). Etter kritikk så retter jeg teksten i forhold til det, så går vi gjennom tekstene i klassen.
En av greiene jeg har lært i år er å drite i hva jeg selv mener om teksten. Jeg tørr å la andre lese den, selv om jeg hater den selv. Jeg har også lært at ca. alt jeg skriver tenker jeg på som film. Tror kansje jeg bør begynne å skrive manus. Jeppjepp.