Da jeg flytta til Bergen året etter var det det samme på ny. I begynnelsen viet jeg dem stor respekt og trosset dem aldri. Etterhvert gikk det bedre, og jeg følte meg trygg nok til å finne meg egne overganger om det så måtte være. Til slutt var de eneste gangene jeg ventet på grønn mann ved bilfri vei når det var barn som også stod og ventet.

Jeg regnet vel med at jeg kom til å ankomme Københavns som verdensvant trafikklysbruker, men igjen føler jeg meg utilpass når jeg ser det røde lyset, men vet at veien er tom. Jeg tror det handler om respekt eller ærefrykt for en trafikk-samfunn som jeg ikke er en del av. Jeg vil gjøre alt riktig, ikke ta meg til passe og brøyte mine egne veier. Jeg vil flittig integrere meg i systemet. Etter å ha syklet i 4 dager nå så har jeg begynt å føle meg litt mer hjemme, men tror nok enda det lyser “fersking” av meg. (Ps: Til mamma: Jeg oppfører meg anstedig og ansvarlig i trafikken, og det er ikke snakk om å gjøre noe uforsvarlig eller farlig.)

Resymé: Det går greit å sykle i København.

Bonus: Fra “Dansk-norsk Ordbog av Ivar Aasen”:
Heltinde, Skjoldmøy; Dros

I et naivt forsøk på å få se mer av verden valgte jeg universitetet i Bergen over det i Stavanger, og jeg har vel alltid tenkt at jeg måtte ta minst deler av studiet i utlandet. Men så valgte jeg å studere nordisk språk og litteratur. I studieprogrammet jeg følger er det lagt opp til at vi kan ta et semester i utlandet, men fagene vi tar må tilsvare de vi ville tatt ved UiB, og det snevrer inn utvalget en del. I hovedsak var valgene Sverige, Danmark, Island, Færøyene og Grønland – men særlig de to siste har visstnok et begrensa fagtilbud. Studieveileder (tror jeg det var) anbefalte at jeg tok Sverige eller Danmark, og da jeg har vært avstandsforelska i det danske sprog så lenge jeg kan huske var det ikke et hardt valg. Etter en god del byråkrati ble jeg tatt opp på Københavns Universitet, og jeg skal der ta fagene: «Fra Blicher til Blixen – dansk prosa 1828-1947» og «Dansk sprog». Vi er tre stk fra UiB som skal studere der nede dette semesteret, så jeg blir ikke helt alene heller.

Jeg reiser ned om 5 dager, og har ikke enda funnet meg et sted å bo. Jeg har et sted å sove inntil videre, men jeg håper at jeg får meg et sted så raskt som mulig.

Grunnen til at jeg skriver dette er i et forsøk på å ikke være hyklerisk. Jeg har oppfordra mange venner på utveksling til å dele erfaringer online, men det kom skjelden lenger enn gode hensikter. Jeg liker utrolig godt å høre (og lese om) når folk forteller om sine utenlandsopphold, og jeg liker å prate med utlendinger. Jeg fan av kulturer (og ganske politisk korrekt). Derfor har jeg bestemt at Jeg Også Vil Prøve Å Gjøre Det Jeg Har Oppfordra Andre Til Å Gjøre (J.O.V.I.A.L.) (Joho.).

For en god stund siden så snubla jeg over en artikkel for folk som reiser mye. Jeg liker å se for meg at jeg er en som reiser mye men som ikke har kommet i gang i enda, så jeg leste artikkelen. Det eneste som beit seg fast i meg var: «Sett deg et mål for reisen.» På den måten blir reisen mer som et eventyr, alt etter hva en setter som mål. Eksempler kan være «å spise 10 lokale matretter» eller «ta bilde av deg selv sammen med en lokal politiker». I boka og filmen «Fear and Loathing in Las Vegas» er målet til hovedkarakteren Raoul Duke å finne den amerikanske drøm. Han er journalist og tar en journalistisk tilnærming. Han kaster seg inn i det. Jeg er ikke en journalist, og jeg vet ikke om det i det hele finnes noen «dansk drøm», men jeg overbevist om at det finnes en «dansk ånd», eller heller, en «en Danske Aand». Og den har jeg lyst til å finne. Men jeg er ikke en dypt eksentrisk, frittalende, vågal journalist med sterke meninger, så jeg tror jeg velger en annen tilnærming enn det Raoul Duke gjør (bekymringsløst forbruk av narkotika). Jeg tror det å prate med folk er nok for min del.

Men om jeg skulle pingle ut av det målet så kan jeg også nøye meg å lære meg å prate dansk.
Og om det ikke skulle fungere noe særlig så er det vel egentlig bare nok at jeg har det trivelig.

For uansett hva som skjer så blir dette stas, og jeg gleder meg en hel del!

(Ps. Alle bildene her er internvitser fra It’s Learning-gruppa som vennegjengen min hadde på VGS.)

Høsten 2010 bodde jeg like ved bybanestoppen på Danmarksplass. Da det skjedde en kollisjon like ved så tok jeg er raskt bilde med mobilkameraet fra soverommet mitt og sendte det til BT. Det fikk jeg 400kr for, i tillegg til at bildet mitt ble brukt på forsiden av bt.no og aftenposten.no. Lagra sidene slik at det aldri vil glemmes:

Artikkelen, slik den så ut. (Artikkelen nå)
Forsiden av BT.no og forsiden av aftenposten.no.

“Det er dumt at folk kaster fra seg så mye, men noen ganger er det litt fint også.” -Thea

Tenkte jeg kunne skrive noen ord om et prosjekt jeg holder på med, Codex Lapskaus.

For to år siden var jeg i Roma. Der fant jeg et oppbretta papirfly med det som kunne ligne på et dikt. Det lå på bakken og hadde tydelige spor etter å ha blitt tråkket på. Jeg tok det med hjem til Norge og fikk det oversatt, og det viste seg å være et sint, anonymt brev til en drittsekk. Les det her: http://blogg.peefy.net/2009/06/italiensk-hatbrev/

Jeg hadde allerede da lenge vært en fan av  Found Magazine, som publiserer lapper og fotografier som folk har funnet rundt om i verden. Jeg sendte inn brevet, men tror ikke de brukte det. Jaja. Over sommeren flytta jeg for første gang til en by, Bergen. Her er det mange lapper som blir kastet fra seg. Jeg bestemte meg for at de eneste som var av interesse var de som hadde håndskrift på seg, eventuelt skriblerier eller tegning. Det måtte også helst være utendørs, til nøds i butikker. Det må også være noe som er kastet fra seg eller mistet. Om det ligger i søpla eller er hengt opp så rører jeg det ikke.

Nå i år har jeg begynt å legge dem ut på nettet. I januar la jeg ut 1 lapp hver dag, men det ble for mye arbeid så jeg har kutta ned til 3 i uka. Har bare lagt ut link en håndfull ganger på twitter og et par ganger på facebook. Har til sammen hatt ca. 90 forskjellige som har besøkt siden, og 270 besøk totalt. Det betyr at det er andre enn meg som syns det er interessant!

Jeg fikk via bloggermagasinet spurt en ekspert på opphavsrett om hvorvidt det er lovelig å publisere lapper som man finner på gata. Les svaret hans her: http://bloggermagasinet.com/2011/01/31/svar-pa-spørsmal-om-opphavsrett/

Jeg håper egentlig at Codex Lapskaus kan være en slags kommentar på hvor mye folk kaster fra seg, men også bidra til å bryte ned folks syn på søppel. Synd at å Plukke Ting Opp ikke er akseptert. Bakteriene forsvinner når du vasker henda uansett.

Til slutt vil jeg si at det kuleste med prosjektet er at venner har begynt å åpne øynene sine for slike lapper. Har fått høre fra mange hva de har funnet, noe som er kjempestas!

Ok, nok ord nå. Sjekk ut sida om du ikke har gjort det!
http://lapskaus.tumblr.com

I 2006 startet jeg en norsk blogg på Googles blogger-tjeneste. Rudis travbaneklubb. Ordet blogg var enda offisielt teit, så jeg brukte heller klubb. Den har flytta på seg noen ganger, og en del poster har blitt slettet nå og da, men stort sett så er det meste bevart fra da til nå. I tillegg har jeg også prøvd meg på andre småblogger, blant annet en filmblogg. Innleggene fra denne er også lagt til her. Men jeg var aldri særlig aktiv før 2009.

Fra januar 2009 og ut bestemte jeg meg for å blogge en del. Blant annet la jeg ut poster med filmer og bøker jeg hadde sett, jeg hadde poster om meg selv (Rudirapport), jeg prøvde å legge ut poster om kunstnere jeg liker og jeg laget mixtapes på spotify. I tillegg så skrev jeg om ymse, alt etter hvordan det passet meg. I november 2010 gikk jeg lei. I desember ble bloggen hacket av tyrkiske datasnoker. Nå jeg har endelig fikset den opp igjen.

Fra nå av satser jeg ikke lenger på å være aktiv, men det er greit å ha et sted. Denne posten er for de som vil lese hva jeg har skrevet før denne posten. Selvfølgelig er det bare å lese seg bakover, men for å slippe alt surret så har jeg funnet fram det som jeg syns er verdt å få med seg (det meste i kategorien “ymse”).

Min første bloggpost!
Vitenskapelig forsøk: Hvilken avis er best?
Brev til Gyldendal
Bilder fra Roma: 1, 2, 3
Russekortet mitt
Burgin-filmer: 1, 2
Italiensk hatbrev
Meg, nevnt i bok
Last ned min håndskrift
Investeringer (fiksjon)
Hjelp meg ut av denne ubåten: 1, 2, 3
Spotify mixtape: 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7
Min “True Blood”-quiz
Rudi 14 år: 1, 2, 3
Den tidsreisende neandertaler (fiksjon)
Adventskalender: Kjell og Karsende feirer jul, bla videre fra post til post.
Kunstner: Joseph Ducreux
Rythmeskvulp (scannet inn gammel parodi-bok)
Tegne Babylon (fiksjon)
Norskoversatt Eminem
Rudi 16 år: Wrath of Peefy, dikt
Twitter (slår et slag for twitter)

Og nå: Rudis Travbane 2011!

Er litt lei av travbaneklubb no. Tek ein pause. Er endå på TWITTER og FACEBOOK og GATA. Prates!

(Ps. grunnen til at eg poster dette er at eg får dårleg samvittighet når eg ser at besøkstalet stiger sjølv om eg ikkje poster noko – eller berre poster filmlister og mixtapes.)

Armadillo
Veldig bra dokumentar, men den sjokkerte meg ikkje. Eller dei eg såg den med. Den bekrefta heller synet eg alt hadde på krigen, korleis det er der nede, korleis dei har det, osb. Frister ikkje. I filmen så gjere dei noko som eigentleg ikkje er greit, men sia filmen fører deg såpass inn i situasjonen som den gjere, så forstår du det. Hadde det vore ei nyheitssak eller noko som eg hadde blitt fortalt så hadde eg nok raskt dømt, men du skjønner at dei gjere som dei gjere, og at det hadde vore rart om dei hadde gjort noko anna. Men konklusjonen er altså at krig suger. Ps. har nokon sterke scener. Du får sjå folk døy.

The Man who knew too much
Klassisk Hitchcock for dei som liker klassisk hitchcock. Ikkje den beste filmen hans, men framleis kul. Eg dropper å skrive om filmen og forklarar heller Hitchcocks “bombeteori”: Se for deg 2 stk. som sitter med eit bord og prater om baseball. Ein eksplosjon går av, og publikum skvetter. Kanskje 15 sekunder med spenning? Hitchcock har ein anna måte å gjere det på. Han viser først publikum at det er ei bombe under bordet, så kjem karakterane og snakker om baseball. Då vil publikum bli urolige “Ikkje snakk om baseball, det er ei bombe under bordet!” Publikum vil bli meir og meir urolige fram til dei nesten har fått nok, og då kjem klimakset. Bra fortellerteknikk, syn eg. Obs: Dette skjer ikkje i filmen, er berre noko eg kom på.

Lonely Hearts
Skuffende film som handler litt om svindlarar og litt og politiet som skal ta dei. Blir litt mye fram og tilbake, eg hadde likt betre om det handla om politiet sin oppklaring av saken. Kul setting, då. Gamledager.

The Birds
Flott grøsser(?) av Hitchcock. Hadde vore fantastisk å sett den då den var ny, sjølv om den endå er imponerande.

Synnøve Solbakken
Svensk stumfilm frå 1919. Svenskane har laga 3 filmer basert på denne boka, medan me har ikkje laga nokon. Denne var bra, då. Spesielt om ein har lese boka. Sjølvsagt veldig spesielt med korleis dei gjorde ting før i tida, korleis han slemme ser nærmest djevelsk ut, og korleis hovudpersonane er klart eldre enn dei andre som skal vere på same alder. Beste delen av filmen er då dei viser eit Haugianermøte heilt likt som i biletet Haugianerne.

Bøker:

Soger
Eg har lese ein del av sogene i Heimskringla (Snorre). Har og lese Soga om Gisle Sursson. Er veldig stiv og tørt, men samstundes er det bra lesestoff. Blei litt mye på ei gong å lese heile Heimskringla, men eg gleder meg til å ta opp igjen boka der eg slapp. Gisle Sursson var og veldig grei å lese, men ein må nesten ha fotnoter å sjå til pga. dei rare skikkane dei hadde.

Mysterier
Bok av Knut Hamsun som er nesten heilt fantastisk, men så syns eg at den øydelegger litt med å vere litt politisk til tider (det er nokon politiske samtaler i boka som forstyrrer/kjeder meg meir enn dei gjere noko med historien) – og det er og nokon drøyme/tanke-sekvenser og dreg litt. Men hovudpersonen og alt han gjere, og måten han gjere det på, og måten det er fortalt på, er heilt fantastisk. Det handler på ein måte om ein avstandsforelskelse, men samstundes er det ikkje så mye avstand heller. Men den handler og veldig om mennesker og mysterier og og og og og osb. Bra bok!

Waiting for Godot
Skodespel av Samuel Becket, veldig kjent blant teaterfolk. Det er ganske morosamt, men er eit surrealistisk stykke, så er litt slitsomt og av og til (kanskje?). Handler om to karar med bowlerhatt som venter på Godot. Og medan dei venter så prater dei, og så kjem og går nokon folk. Bra plot, ikkjesant?

Til lykke med dagen
Skodespel av Jens Bjørneboe. Eg har ikkje lese “Den Onde Hyrde” som dette er basert på, men stykket minna ein del om Semmelweiss, eit anna stykke av Bjørneboe. Trur han bruker litt “same teknikkar” for å få fram poenget sitt. Men Semmelweiss er ein del betre. Var nokon morosame sitat i dette då. Er litt absurd til tider.

For en neve pesos
Tjohei, Morgan Kane er Morgan Kane. Boka slutter midt i historien då, og eg har ikkje neste bok. Dette er bok 9, og eg har berre 11 og 12. Dilemma! Men kan bestille online.

Synnøve Solbakken
Av Bjørnstjerne Bjørnson. Bra bok! Faktisk! Hadde venta noko ganske kjedelig, i og me at me heile tida får høyre på litteraturstudiet at Bjørnson ikkje er noko særlig no lenger, anna enn som offentlig figur. Boka er lita, enkelt lagt opp, men forteller ein fin historie og har nokon ganske fine scener, t.d. ein fars reaksjon på at guten er skada.

Chris Johnny er 23 år og går på grafisk design. Han har tegna denne hesten etter ønske frå meg. Min karakter: Flott hest.