(fra skrivegruppen jeg går på. oppgaven var å ta med setningen “du kan velge det verste ordet i ordboka” og ha ‘vinternatt’ i baktanke. Ser denne for meg mer som en kortfilm enn som en tekst.)
– Mamma, er det greit om jeg tar med en ekstra gjest til middag?
Det var greit. Tobarnsmor Henriette legger på telefonen og finner frem en stol hun setter ved bordet. Pappa Torstein leser avisen.
– Får vi gjester?
– Ja, Sofie ville invitere med seg noen.
– Hvem da?
– Det sa hun ikke.
Torstein leser videre i avisen. Ryggsekken til Fredrik ligger slengt på kjøkkengulvet. Fredrik sitter og ser på TV i stua.
En liten stund senere sitter alle tre rundt bordet, det er to ledige stoler.
– Kommer hun snart, jeg er sulten?
Fredrik illustrerer ved å legge den ene hånden på magen og peke inn i munnen med den andre. Torstein er overrasket over sønnens bruk av kroppsspråk. Han prøver å finne et tegn for ‘å vente’.
– Du får bare vente.
Han pekte på armbåndsuret sitt mens han sa det. Henriette smiler, familiens kroppsspråk til de andre går henne hus forbi. Fredrik hører noe. Det slår i ytterdøren.
– Nå er hun her!
Fredrik vil begynne å forsyne seg, men Henriette stopper ham nærmest refleksivt.
Sofie står i døråpningen til kjøkkenet.
– Mamma, pappa, dette er den tidsreisende neandertaler!
Hun drar frem en forvirra neandertaler. Henriette og Torstein reiser seg.
– Jøss, sier Henriette.
Hun legger merke til at den tidsreisende neandertaler bare går med et dyreskinn, til tross for at det er kaldt ute.
– Jeg traff ham på vei hjem fra skolen. Det er så kaldt ute, og han virket sulten.
Henriette nikker forståelsesfullt. Torstein rekker frem hånden, men den tidsreisende neandertaler ser bare rart på den.
– Det er vel dette de kaller kulturklasj!
Torstein smiler til resten av familien og henvender seg så til Sofie.
– Hvor er han fra?
– Europaområdet, omtrent 50 000 år siden.
– Vel, det er hyggelig av ham å ta turen innom, det er bare å slå seg ned!
Torstein viser den tidsreisende neandertaler til stolen. Han smiler og tar med seg bestikket som hadde blitt lagt frem.
– Du trenger vil ikke disse.
De begynner å spise. Middagen består av kylling og ris. Sofie hjelper den tidsreisende neandertaler med å forsyne seg. Han ser usikkert på de andre før han plukker opp et kyllinglår og tygger på det. Etter en stund smatter han i seg så mye mat han klarer. Fredrik stirrer nysgjerrig på ham. Henriette ser strengt på Fredrik.
– Hold øynene på din egen mat, hvordan hadde du likt det om vi satt og glodde på når du spiste?
– Men hvorfor får han lov til å spise med hendene? Og smatte?
– Han er fra en annen tid og kultur, sønn, svarer Torstein.
– Men nå er han her. Han kan i hvert fall gjøre som oss.
Den tidsreisende neandertaler spiser videre uten å ense at det foregår en samtale. Han har ikke språk, så alt utover grunnleggende kommunikasjon er for ham uforståelig.
Torstein sukker oppgitt.
– Det handler om normer. Normer re relative, det finnes ingen naturgitt normer som alle har. De er bestemt av kulturen eller samfunnet en lever i.
Torstein ser seg rundt og går bort til bokhylla. Han tar ut et par bøker. Henriette ser oppgitt på at Torstein forlater bordet under middagen, men vil ikke lage noe oppstyr. Torstein setter seg igjen. Han holder frem en ordbok.
– Dette er en samling med ord som blir brukt til godt og vondt i vår kultur, men for vår venn her så betyr de ingenting. Jeg kan bruke ordene i boken til å si til en mann at han er feit som en elefant, men jeg gjør det ikke for det er slemt.
Fredrik ler av eksemplet. Torstein forsetter.
– Men om neandertaleren sier de samme ordene, så vil det ikke være en ond handling, for han vet ikke hva han gjør.
Torstein rekker boken over til neandertaleren, som begynner å bli ganske mett. Han ser usikkert på boka. Torstein demonstrerer med en annen bok hvordan man åpner den, og neandertaleren gjør det samme. Torstein ser neandertaleren i øynene og prater langsomt.
– Du kan velge det verste ordet i ordboka, men fordi ordet ikke har noen betydning i din kultur, så vil det ikke være en ond handling.
Torstein smiler til den tidsreisende neandertaler. Neandertaleren slipper boka ned på gulvet. Fredrik er tankefull.
– Men hva om han dreper noen, pappa?
– Om det mot formodning skulle være greit i kulturen han kommer fra, så vil det ikke være en ond handling.
– Så han vil ikke få straff?
– Joda, han vil fremdeles bryte med samfunnets lover, selv om det ikke var med vilje.
Fredrik er fornøyd med svaret. Torstein er fornøyd med praten.
Da de er ferdige å spise så sitter de litt i stillhet. Sofie prikker den tidsreisende neandertaler på skulderen, han snur seg.
– Må du på do?
Den tidsreisende neandertaler svarer ikke. Henriette tar ordet.
– Kan ikke du og Fredrik vise ham toalettet, så slipper vi noen uhell.
Henriette smiler, og barne forlater bordet sammen med den tidsreisende neandertaler. Sofie tar han med seg inn på badet og peker flaut på skrittet hans og toalettskålen. Hun går ut av rommet, lukker døren og venter utenfor sammen med Fredrik. De legger hodene inntil døra for å høre hva som foregår. Det er stille en stund, så hører de at han trasker rundt. De hører noe plasking, og noen sjampoer som velter ned på gulvet. Det blir stille. Sofie får Fredrik til å åpne døren forsiktig, i tilfelle. Den tidsreisende neandertaleren står midt på gulvet. Han er litt våt i fjeset. De vasker hendene hans i springen, og tørker dem med håndkle. Den tidsreisende neandertaleren strider ikke i mot, men er på vakt.
– Etterpå så kan du være med å se litt på TV, det kommer du nok til å like.
Men den tidsreisende neandertaler har ikke noe lyst til å se på TV. Den tidsreisende neandertaler vil hjem.