Jeg har såpass mye jeg vil si om Lesotho at jeg deler det opp i flere mindre poster. Lesotho har sålangt vært det største “eventyret” i reisen.
Jeg var i Durban med Julian, Nadia og Ben, som jeg møtte i Coffee Bay. Men fra der skulle Julian og Nadia videre rett til Kruger, så til India. Meg og Ben ville begge til Lesotho, og fant ut at vi ville prøve oss å komme inn via grenseovergangen Sani Pass. Ben er 28, historiestudent og fra Frankfurt. Vi gikk av backpackerbussen, bazbus, i Pietr hvor vi fant “the taxirank”, som er samlestedet for minibusstaxier. De står i ranken til de er fulle, så kjører de. Så er de veldig billige.
Vi tok den til Underberg, og fra der tok vi vanlig drosje til vandrehjemmet, Sani Pass lodge. Den er ved bunnen av fjellene som utgjør grensa til Lesotho, og et greit sted å planlegge turen videre. Vi bestemte oss for å ta minibusstaxi opp morgenen etter, og brukte ettermiddagen til å gå en tur i området.
Etterhvert begynte det å hølje ned, så vi dro tilbake til vandrehjemmet.
Et par dager før, i Durban, traff vi ei som hadde vært i Coffee Bay da vi ankom der. Hun begynte å prate om en “Pete” fra Kanada, og kunne ikke forstå at vi ikke husket ham. Det ble en liten internvits mellom oss, vår glemte venn Pete. Og da meg og Ben satt og slappa av i Sani Pass lodge kom plutselig Pete. Det viste seg at han het Peter, var 19 og fra Vancouver. Og han ville også til Lesotho, men han hadde en annen plan: spasere de 25km opp i fjellet, over grensen. Planen var å få en turistbuss til å skysse opp sekken i forveien.
Han spurte om vi ville bli med. Vi sa ja.
