I 2008/2009 gikk jeg skrivelinja på Buskerud Folkehøgskole. Dette er en av tekstene jeg skreiv der – en månedsoppgave hvor man skulle prøve å immitere stilen til en annen forfatter. Jeg valgte Axel Jensen, men beveget meg egentlig ganske langt bort fra oppgaven. Teksten handler om Jarle som skal bli pappa, og hans tanker omkring det. Videoen er meg som leser et utdrag fra teksten.
Her er selve teksten. Den er noe lenger enn teksten jeg leste på videoen, men ikke veldig:
Jarle
Så nå sier hun at hun er gravid. Hun sier ofte veldig mye rart og jeg er ikke alltid helt sikkert på hva jeg skal tro på eller ei, men nå sier hun altså at hun er gravid og jeg tror at hun mener alvor. Det vil si, jeg tror at hun tror at hun er gravid, ikke nødvendigvis at hun faktisk er det. Det synes jeg det er for tidlig til å være sikker på. Hun viste meg magen sin (jeg har sett den før, men ikke i påstått gravid form) og demonstrerte med hendene hvordan den nok hadde vokst litt allerede, men jeg merket ingen forskjell fra f.eks. sommerferien hvor jeg så magen hennes hele dagene. Da jeg nevnte at jeg var litt kritisk til hennes oppdagelse så ble hun irritert og begynte å snakke om hvor viktig det var for henne at jeg var der for henne et hundre prosent. Hun var veldig presis på at hun ikke godtok noe mindre. Jeg prøvde å prute men hun ville ikke finne seg i det. Jeg gikk omsider med på at hun godt kunne tro at hun var gravid, og at hun til og med kanskje hadde rett. Vi skulle begge sove på det, så skulle vi se hvordan sakene lå an i morgen.
Jeg får ikke sove. Jeg legger meg i senga og snur og vender på meg, graver hodet ned i puta og skaper den perfekte kroppstemperatur ved å ventilere akkurat nok med en åpning i dyna, men til tross for alt vil arbeid så vil ikke fruen stoppe å snakke. Babystoler og gensere og barnehager og konfirmasjonsdresser og den gamle trehjulssykkelen som står på loftet til pappa. I begynnelsen nikket jeg og var helt enig, men så ble det så mye at jeg måtte gjøre det klinkende klart at klokken var faktisk over 2, og at nå måtte jeg få meg noe søvn. Jeg sa god natt, og snudde meg slik at jeg lå med ryggen mot henne. Jeg tror jeg sovna men så snakket hun plutselig igjen også gråt hun litt så måtte jeg klemme henne, og så måtte jeg gå på do, og nå sitter jeg her og skriver. Kanskje hvis jeg sitter her lenge nok så vil hun sovne av seg selv.
Har sittet her en stund nå. Duppet nok av litt. Har ikke hørt noe fra fruen så hun har nok også sovnet. Mens jeg har sittet her så har jeg tenkt en del på babyer som konsept. Når to individer av samme rase, i dette tilfellet meg og fruen, går sammen og har sex med hverandre og det er ubeskyttet og det er rett tid i måneden og begge er fruktbare og spermen min er målrettet nok så vil altså den gå sammen med egget til fruen og de vil smelte sammen og kopiere celler i et bestemt mønster slik at det til slutt likner mer og mer på et menneske. I mellomtiden så er herren og fruen kjempespente på dette mennesket som skal komme og som de har ansvar for og må passe på frem til de dør kanskje, også kommer dagen og alt er hurra og fruen presser og sliter og så kommer det ut en liten potet med øyne og bein og alle skal være fornøyde av den grunn. Det kjøper jeg rett og slett ikke. Ingen er fornøyde når eksamen starter. Etterhvert som babyen utvikler seg til et menneske så er det jo mer forståelig at en kan begynne å ha reelle følelser for den. Selvsagt.
Jeg gikk på jobb i dag før hun stod opp. Jeg skrev en lapp til henne og la den over syltetøyglasset. Kanskje var jeg litt urimelig i går, jeg går med på det, men jeg er enda ikke overbevist. For å skifte tema litt så snakket jeg med en kar på jobben i dag om situasjonen. Han anbefalte meg en tekst som han fant for meg på nettet og skrev ut. «Extracts from Adam’s diary» av Mark Twain. Jeg leste gjennom den på bussen på vei hjem fra jobb i dag. Han mente at mine holdninger til babyer var den samme som Adams, noe jeg ikke vil se bort i fra. Jeg setter pris på konstruktiv kritikk, selv om jeg ikke er nødvendigvis helt enig. Her er det fra teksten han mente jeg burde lese. Det er kort etter Adam og Eva får sitt første barn:
«We have named it Cain. She caught it while I was up country trapping on the North Shore of the Erie; caught it in the timber a couple of miles from our dug-out — or it might have been four, she isn’t certain which. It resembles us in some ways, and may be a relation. That is what she thinks, but this is an error, in my judgment. The difference in size warrants the conclusion that it is a different and new kind of animal — a fish, perhaps, though when I put it in the water to see, it sank, and she plunged in and snatched it out before there was opportunity for the experiment to deter mine the matter. I still think it is a fish, but she is indifferent about what it is, and will not let me have it to try. I do not understand this.»
Forskjellen mellom meg og Adam i denne saken er at jeg er fullstendig klar over hva en baby er, og selvsagt skjønner jeg at det er mulig å være glad i dem, selv om jeg kanskje virker ganske nedlatende når det gjelder dem. Jeg vil bare ikke bli for revet med, for da blir jeg bare skuffet. Hvis jeg har lave (og egentlig ganske fornuftige) forventninger til krabaten så vil jeg ikke bli skuffet, uansett hvor skuffende den ender opp med å være.
Jeg oppdager nå at jeg tidligere kalte babyen for en krabat. Jeg har allerede et kosenavn for den. Det er til og med feil at jeg kaller det ‘babyen’, siden det for øyeblikket ikke er mer enn en klump med celler. Hvis den faktisk er i det hele, vi har enda ikke helt fått oppklart det, selv om jeg later overfor fruen som om jeg tror på henne et hundre prosent og støtter henne og alt det der. Når vi først er inne på navn så er vi (les: henne) godt i gang. Fruen har kjøpt en navnebok med ‘over 800 navn til familiens nye medlem’. Jeg sa at strengt talt så trenger vi ikke så mange navn til den, og det dessuten er det et dårlig kjøp siden det sikkert står enda flere navn i telefonkatalogen. Hun mente at det var viktig å vite hva navnet betyr, siden det i de fleste tilfeller reflekterer personligheten til barnet (kilde: Allers). Jeg sa at hun var dum og nektet å røre boka. Hun sa at jeg fikk ikke lov til det uansett, og fant frem telefonkatalogen til meg. Vi satt på hver vårt rom og lagde hver vår liste. Hun har funnet 23 jentenavn og 49 guttenavn hun liker. Jeg har funnet Jostein. Det er overraskende få i byen her som heter Jostein, i hvert fall som jeg kunne se. Og det er bra, for da slipper en misforståelser.
Fruen kjøper og kjøper på unyttige og unødvendige blader som hun sikkert kommer til å lese en gang, så kaste. I tillegg står det sikkert de samme greiene i dem alle sammen. Det samme som har stått i alle år i de ukebladene hun leser. Men det er hennes penger. Eller egentlig er det jo våre penger, men begge er helt enige om at vi får lov til å kjøpe saker til oss selv uten å få det bekreftet fra den andre parten. Og det gjør hun. Hun har til og med kjøpt en bok til meg. «Pappahåndboken». Den har 435 sider, i tillegg til at det er innholdsfortegnelse, stikkordsregister og en samling med bilder i midten av boka. Jeg har ikke lest den, men jeg flytter bokmerket i den litt hver kveld for å gjøre henne glad. Jeg håper hun ikke kommer til å spør meg om den. Det virker som om hun lar helle pappagreiene være min sak da, og det er bra. Jeg blander meg ikke inn i hennes mammagreier.
Magen hennes har blitt en del større. Vi var på fest hos naboen i kveld og da kommenterte naboen at hun hadde begynt å få ølmage (på tull, selvsagt), og da sa jeg om det ikke hadde vært herlig om vi fikk en kasse pils i plassen for en skrikende potet. Fruen skjønte ikke vitsen og da vi kom hjem måtte jeg unnskylde meg og forsikre henne om at jeg ikke på noen måte foretrekker en kasse pils over Henrik/Henny, og at det bare var noe jeg sa på tull. Hun gikk rett og la seg uten å si om jeg var tilgitt eller ei, så da kan det egentlig bare være det samme for min del. Jeg sitter her til hun sovner.
Meg og fruen satt og bladde litt i noen babyblad tidligere i dag og jeg la merke til noe jeg ikke har tenkt over før. Alle babyer er helt like. Nesten. Da vi var ferdige og hun begynte med noe yoga-hokus-pokus som hun plutselig har blitt veldig engasjert i, så fikk jeg litt tid for meg selv, og jeg begynte å tenke på alle babyer jeg viste om. Kjendisbabyer, babyer fra filmer, bilder jeg har sett av familiemedlemmer. Annet enn klærne de har på seg så ser jeg nesten ingen forskjell på dem. Frem til nå har jeg egentlig gått ut ifra at jeg vil egne meg bra som far, men jeg må innrømme at dette gjør meg litt nervøs.
Hva om jeg ikke vil kjenne igjen mitt eget barn?
Fruen har en veldig nær barndomsvenn som er neger. Hun bodde hos han for noen måneder siden, faktisk noen uker før hun sa at hun trodde hun var gravid. Jeg kjenner at jeg føler at jeg håper at hun var utro. Det er vanskelig å innrømme det, men jeg håper faktisk at det er slik det henger sammen. Jeg vil oppdra barnet som mitt eget. Jeg vil være en glimrende far for det. Og jeg vil kjenne det igjen. Fordi det er et negerbarn. Jeg lurer på om jeg skal si til fruen at det er ok for meg om barnet er hans, og at jeg ikke vil elske det mindre av den grunn. Kanskje det er en dårlig ide. Jeg vet egentlig at det er en dårlig ide, og kommer ikke til å gjøre det.
I den siste boka til fruen står det, og jeg siterer «Smerten en kvinne opplever under fødsel kan sammenliknes med den en får ved å presse en tennisball ut av nesa.» Jeg lurer på om noen noengang har tatt feil mellom de to. Det må ha vært en nedtur.
(Slutt) Men siden du enda leser og følger med å slenger jeg med noe annet jeg fant da jeg gravde frem teksten her. Jarle-teksten skreiv jeg i oktober 2008, mens disse avsnitta her fant jeg i et tekstdokument fra mars året etter. Husker ikke selv å ha skrevet dem:
Høvdingen har begynt å lage lyder. Det virker som om han tror han kan snakke, for han ser på oss og lager lyder. Fruen ble veldig fornøyd da han sa «maeoaje vaejooje karoke» og ville at vi skulle skrive i fotoalbummet at hans første ord var karaoke. Det stemmer ikke overhodet, sa jeg. Han laget bare lyder fordi han tror at det er slik vi gjør. Det er slik vi høres ut for han. Det han har nå, sa jeg lurt, er sitt eget språk. Han er den eneste som skjønner det. Fruen ble imponert over hvor mye jeg kunne om dette, og jeg sa det var ingenting.
Jeg er litt bekymret ovenfor stemmen til høvdingen. Den er veldig lys, pipende nærmest. Som om han var ei jente. Nå vet jeg at han ikke enda har nådd stemmeskiftet, men jeg kan ikke huske å ha hatt så pipende stemme selv.
Vi hadde besøk av farbror Torstein med familie i dag. Da de traff Høvdingen så oppdaget jeg noe jeg egentlig har oppdaget flere ganger tidligere uten å legge noe videre i det. Når gjengen snakket med høvdingen så gjorde de om på stemmene sine. De snakket lyst, og i sære tonefall. Dette er vanlig, jeg har arrestert meg selv i å gjøre det flere ganger. Men dette forklarer hvorfor høvdingen snakker i pipestemme – han tror det er slik vi snakker! Jeg fortalte det til fruen med en gang, men hun sa det bare var tull, og synes det var flaut at jeg var bekymret over stemmen til høvdingen. Hun mente at den ikke var pipete i det hele. Jeg sa at hun fikk tro hva hun ville, men jeg skulle i hvert fall være pappa og passe på at høvdingen snakket som han skulle.
I dag leste jeg et eventyr for høvdingen. Jeg gjorde det med så mørk stemme jeg klarte, som var litt ubehagelig for halsen. Jeg begynte å hoste flere ganger, noe han synes bare var gøy. Jeg ble skremt over at skadefryd utvikler seg så tidlig, men fruen minnet meg på det med språk, og at han kanskje ikke forstod at det gjorde vondt for meg.
Jeg var på fretex i går og kjøpte pappa-klær. De er ikke helt min stil, men jeg har et ansvar ovenfor gutten, han må få kjenne hvordan det er å ha en ekte pappa. Jeg kjøpte meg også en kniv, og jeg knakk av en tykk gren fra et tre i parken. Tentke jeg skulle spikke meg noe.
Fruen gir meg ikke lov til å spikke på høvdingens rom. Hun er redd for at jeg kan miste kniven, eller at høvdingen kan få fatt i den. Jeg misforsto og trodde at hun mente han kunne finne på å angripe oss med kniven, og da ble hun så frustrert at hun tok kniven min og gikk. Jeg satt meg på rommet til høvdingen og prøvde å finne noe annet å bruke pinnen til. Jeg glemte meg bort litt og knakk den slik at høvdingen våknet og begynte å gråte. Jeg kastet pinnen ut av vinduet før fruen kom, og koste med han. Jeg snakker nå i normal stemme, fruen minnet meg på at hvis han fikk like mørk stemme som meg så ville han nok få halsproblemer, og hun vet hvor lite jeg liker øre-nese-hals-klinikken.