Bloggposten om at jeg skal til Danmark

I et naivt forsøk på å få se mer av verden valgte jeg universitetet i Bergen over det i Stavanger, og jeg har vel alltid tenkt at jeg måtte ta minst deler av studiet i utlandet. Men så valgte jeg å studere nordisk språk og litteratur. I studieprogrammet jeg følger er det lagt opp til at vi kan ta et semester i utlandet, men fagene vi tar må tilsvare de vi ville tatt ved UiB, og det snevrer inn utvalget en del. I hovedsak var valgene Sverige, Danmark, Island, Færøyene og Grønland – men særlig de to siste har visstnok et begrensa fagtilbud. Studieveileder (tror jeg det var) anbefalte at jeg tok Sverige eller Danmark, og da jeg har vært avstandsforelska i det danske sprog så lenge jeg kan huske var det ikke et hardt valg. Etter en god del byråkrati ble jeg tatt opp på Københavns Universitet, og jeg skal der ta fagene: «Fra Blicher til Blixen – dansk prosa 1828-1947» og «Dansk sprog». Vi er tre stk fra UiB som skal studere der nede dette semesteret, så jeg blir ikke helt alene heller.

Jeg reiser ned om 5 dager, og har ikke enda funnet meg et sted å bo. Jeg har et sted å sove inntil videre, men jeg håper at jeg får meg et sted så raskt som mulig.

Grunnen til at jeg skriver dette er i et forsøk på å ikke være hyklerisk. Jeg har oppfordra mange venner på utveksling til å dele erfaringer online, men det kom skjelden lenger enn gode hensikter. Jeg liker utrolig godt å høre (og lese om) når folk forteller om sine utenlandsopphold, og jeg liker å prate med utlendinger. Jeg fan av kulturer (og ganske politisk korrekt). Derfor har jeg bestemt at Jeg Også Vil Prøve Å Gjøre Det Jeg Har Oppfordra Andre Til Å Gjøre (J.O.V.I.A.L.) (Joho.).

For en god stund siden så snubla jeg over en artikkel for folk som reiser mye. Jeg liker å se for meg at jeg er en som reiser mye men som ikke har kommet i gang i enda, så jeg leste artikkelen. Det eneste som beit seg fast i meg var: «Sett deg et mål for reisen.» På den måten blir reisen mer som et eventyr, alt etter hva en setter som mål. Eksempler kan være «å spise 10 lokale matretter» eller «ta bilde av deg selv sammen med en lokal politiker». I boka og filmen «Fear and Loathing in Las Vegas» er målet til hovedkarakteren Raoul Duke å finne den amerikanske drøm. Han er journalist og tar en journalistisk tilnærming. Han kaster seg inn i det. Jeg er ikke en journalist, og jeg vet ikke om det i det hele finnes noen «dansk drøm», men jeg overbevist om at det finnes en «dansk ånd», eller heller, en «en Danske Aand». Og den har jeg lyst til å finne. Men jeg er ikke en dypt eksentrisk, frittalende, vågal journalist med sterke meninger, så jeg tror jeg velger en annen tilnærming enn det Raoul Duke gjør (bekymringsløst forbruk av narkotika). Jeg tror det å prate med folk er nok for min del.

Men om jeg skulle pingle ut av det målet så kan jeg også nøye meg å lære meg å prate dansk.
Og om det ikke skulle fungere noe særlig så er det vel egentlig bare nok at jeg har det trivelig.

For uansett hva som skjer så blir dette stas, og jeg gleder meg en hel del!

(Ps. Alle bildene her er internvitser fra It’s Learning-gruppa som vennegjengen min hadde på VGS.)