Maputo er ikke en vakker by. 20 år siden herjet det en borgerkrig i Mosambik, og det virker som om det eneste som har endra seg er slåssinga som har stoppa. Byen ser enda ut som en krigssone.
Jeg var klar til å gi byen strykkarakter da jeg endte opp på jazzjam med Chris fra Tyskland. Jeg har vært på jazzjam noen få ganger før (shoutout til Thea og Helga), og om du ikke har vært på en så burde du ta deg en tur, uavhengig av hva du synes om jazz. Å se dyktige mennesker være dyktige sammen er alltid fascinerende. Høydepunktet denne gangen var da de jammet til lyden av Chris sitt sugerør mot glasset hans. De ville vise oss at alt er musikk (vi sa at vi ikke var musikere).
Dagen etter satt jeg på med Chris til Tofo, et strandparadis 8 timer nord for Maputo. Chris leide en bil i SA og hadde plass til meg, så det passa bra for begge.
På veien ble vi stoppa av politiet to ganger. Første gangen var jeg tysker som ikke prata engelsk. Chris var tysker som prata bittelitt portugisisk (språket de prater i Mosambik). De ville vite om vi hadde det ene og det andre. Chris svarte hver gang at det lå i bagasjen bak og at det var et kav å finne det frem. Så gikk han bak for å finne det, som vil si at han gikk bak og prøvde å ta det ut av lomma uten at de merka det. Da de ville se refleksvest skjønte vi ingenting. Jeg sa ein und zwansig drei hundern til Chris. (jeg er ikke så flink til å snakke tysk). Chris lurte på hvordan familien til politimannen hadde det. Politimannen gikk lei, men da han så noen fyrstikkesker måtte vi åpne dem. De var fulle av aske og sigarettstumper. Chris prøvde å finne ordet for det, og jeg glimret til med Ashtray! og så fikk vi kjøre videre.
Andre gang snakket Chris god portugisisk og jeg ikke i det hele. Politimannen sier noe
Chris svarer noe overrasket og oppgitt. Politimannen peker på noen andre politimenn som holder en radar. Chris blir en smule irritert og peker også på dem. Jeg forstår at han vil ha bevis. Chris viser så politimannen GPSen sin, og demonstrerer (ved å kjøre sakte) at den også viser fart. Politimannen liker GPSen. Tonen mellom dem blir venligere, og de ler litt sammen. Chris slukker plutselig tenningen og prater videre med politimannen. De ler litt. Politimannen begynner å liste opp en hel masse nasjonaliteter. Han spør de som holder radaren om de kommer på flere. Det gjør de ikke. Alle disse nasjonalitetene er visst muy confusidad (eller noe sånt). Vi nikker og smiler og kjører videre.
Begge gangene slapp vi å betale. Det hele er mer som en lek enn det er politiarbeid. Jeg tror ikke noen av oss lurte hverandre noen av gangene, vi bare viste at vi var med på leken.
Her er et bilde av Chris.
Jeg gleder meg til neste post om Mosambik. Det blir noen få setninger og en håndfull bilder av meg.