Brett og jeg sjekka inn på Jollyboys Backpackers i Livingstone i Zambia, etter å ha tatt en nedpruta drosjetur fra grensa. På veien stoppa vi for å fylle på bensin fra en bensinstasjon langs veien. Dvs. en fyr med bensin i ei femliters kanne han hadde kjøpt i Botswana. Det er visst billigere å krysse grensa å kjøpe bensin enn å fylle på i Zambia selv. Uansett: På vandrehjemmet lå folk sleng overalt på sofaer og i basseng. Det var glovarmt, og energien var lav og avslappet. Det var akkurat det vi trengte etter en lang dag på veien.
Dagen etterpå dro vi på en gratis “town walk”, som var grei nok i det at vi fikk sett oss litt rundt i byen – men guiden prata såpass lavt at det var vanskelig å få med seg noe særlig. Og det vi fikk med oss var ikke særlig interessant. (“Jaså, så det pleide å være et postkontor?”) Vi spurte guiden om veien til det lokale barnehjemmet, som vi hadde fått nyss om på vandrehjemmet. Han pekte og viste, og 10-15 minutt senere hadde vi funnet veien der. Slik så det ut fra utsiden.
Vi ble møtt av en vakt som lurte på hva vi hadde i gjære. Vi spurte om det var noe vi kunne hjelpe til eller gjøre. Han sendte oss inn. Vi traff noen på et kontor, som ga oss en rask innføring i historien til barnehjemmet, så samla de en gjeng på 10-12 barn mellom 6 og 14 år. Vi fikk også en håndfull barnebøker på engelsk. Vi satte oss med noen barn hver og forsøkte å få dem til å lese for oss. Noen kunne lese, andre kunne ikke. Jeg prøvde å lære en kar selve konseptet å lese – han kunne bokstavene men hadde ikke helt roen på hvordan man satte dem sammen til ord. Jeg lærte ham ordet “the” og et par andre. Så tegna vi litt og koste oss. Brett spilte fotball med noen utenfor. Etter noen timer, da vi var tomme for energi, sa vi hadet til barna og dro tilbake til vandrehjemmet. Her er et bilde av de to jeg jobba mest med. Vi hadde egentlig ikke lov til å ta bilder, men i mitt forsvar så var det barna selv om foreslo det. De valgte selv å posere med bøker og mat.
Barnehjemmet gjorde oss optimistiske, for barna var veldig gira på å lære, og vi traff barn som hadde vokst opp der som nå brukte fritiden sin på å hjelpe de nåværende barna. De eldre barna hadde et eget område hvor de laget mat for seg selv og lærte å leve som voksne. Barnehjemmet trenger selvsagt all hjelpen de kan få når det gjelder penger og frivillig arbeid, men så hardt som de arbeider så tviler jeg ikke på at de får det.
Og en svare-ja-historie: Gutten på bildet forsvant ei lita stund og kom tilbake med maten sin. Han spurte om jeg hadde lyst på. Jeg svarte nei. Jeg føler at grensa på å svare ja går et eller annet sted før å spise mat av tallerkenen fra barn på barnehjem i Afrika.