Etter hopping og spretting ved Viktoriafallene var jeg gira på å komme meg videre. Zimbabwe har et dårlig rykte når det gjelder turisme, og jeg kan love dere at det er ufortjent. De har sine problemer politisk, men som turist er det problemfritt å reise gjennom Zimbabwe.
Fordi jeg nå er hjemme og jeg føler at det da er juks å blogge om å reise så vil jeg gå raskt gjennom alt hva jeg gjorde i Zimbabwe. I Viktoriafallene traff jeg enda en tysker som het Benjamin. Det vil si, jeg møtte ham først i Botswana hvor vi tilbrakte en dag sammen, men så møtte jeg ham på ny og vi bestemte oss for å reise sammen et par dager. Vi tok nattoget fra Viktoriafallene til Bulawayo, den nest største byen i landet. Vi fikk en andreklasse-kupé som vi delte med en sørkoreaner som hadde reist gjennom Asia og Europa de siste 10 månedene. Men hvordan han fikk det til vet vi ikke, for han snakka knapt et ord engelsk. Her er et bilde av Ben og sørkoreaneren i kupéen vår (vi sov 3 i høyden). Hvem som er hvem får dere gjette selv:
I Bulawayo dro vi innom et galleri og skuffa kunstnerene vi traff ved å ikke kjøpe noe. Om natten dro vi på et teaterstykke vi hadde sett plakater for. Vi kom en time tidlig, og da visste ingen av de som jobba på teateret om stykket, men foreslo at vi skulle sjekke “in the back”. Vi tolka deg som backstage og fant ei bakdør inn til scenen, hvor vi til slutt fant ei dame som sa at showet skulle være der, og at billettsalget starta om 30min. Tror det var fem stk. i publikum til sammen da stykket begynte, som var synd, for de var flinke.
Benjamin hadde telt, så det ble ei billig natt. Også kalde, da jeg fremdeles ikke hadde sovepose eller liggeunderlag. Nåja. Dagen etterpå dro vi med buss til Masvingo, og tok så minibusstaxi derfra til Great Zimbabwe, som er ruinene til en gammel (11.-14. århundre) by. Vi ankom akkurat da inngangen til parken stengte, så vi sov i telt ei natt til (brr!) før vi dro inn morgenen etter. Ruinbyen var fantastisk. Digre bygninger, både på land og oppå fjellet, satt sammen uten bruk av noe slags sement eller bindemiddel. Ganger frem og tilbake, osv. Her er en film:
Vi dro så tilbake til Masvingo, hvor jeg sa hadet til Benjamin som skulle sørover. Selv dro jeg med buss til Harare, hovedstaden. I Harare sjekka jeg inn på et vandrehjem og la meg. Dagen etterpå bestemte jeg meg for å gjøre ingenting, for å så gjøre en hel masse dagen etter det igjen. Dagen med ingenting kjøpte jeg noen julegaver. Dagen etterpå dro jeg på kunstmuseum og spaserte rundt i byen. Det var tilfeldigvis en hip-hop dance festival den dagen, så jeg bestemte meg for å dra dit. Jeg så på noen timer og følte meg som den hviteste personen i verden. Ikke fordi jeg var den eneste hvite, men fordi alle de andre var den typen folk som drar på hip-hop dance festival. Jeg var den eneste i shorts, for å si det slik. Av og til har jeg øyeblikk hvor jeg ser meg selv utenfra og tenker “Jøss, for en rar situasjon jeg har havnet i.” Jeg hadde det slik da jeg satt som eneste hvite og så tre b-boys hoppe og sprette til Cotton Eye Joe i en dans med tema HIV/AIDS i Zimbabwe. Her er et bilde fra dansefestivalen:
Tilbake på vandrehjemmet traff jeg tre nordmenn som jeg prata med ut kvelden, som var trivelig. Har såvidt møtt noen nordmenn tidligere (en som drev vandrehjem i Coffee Bay, en som dykka i Mosambik og ei som jeg rafta med i Viktoriafallene), men ikke sittet og pratet med noen en lenger stund. To av dem dro igjen tidlig morgenen etter, mens Arnt og jeg spaserte litt rundt i Harare dagen etter før vi begge dro. Jeg tok nattog til Bulawayo. Mens jeg venta på toget fikk jeg sitte i First Class Lounge. Her er bilder av meg i First Class Lounge:
Jeg delte kupé sammen med en bankansatt som hadde med en pose med mango som vi spiste sammen. Toget stod stille fem timer om natta mens det venta på at et annet tog skulle flytte på seg. Han bankansatte forlot toget og bestemte seg for å ta buss heller. Han skulle på jobb morgenen etterpå.
Tilbake i Bulawayo sjekka jeg inn på et vandrehjem hvor jeg delte sengesal med en presidentkandidat i det kommende valget i Zimbabwe. Han var veldig optimistisk og kunne en hel del om Zimbabwe. Han forklarte at hans parti ville klare å matche Mugabes parti i PR ved å gjøre billige stunt som fikk mye oppmerksomhet. For eksempel kunne de bygge en vegg av brød på motorveien og si det var en demonstrasjon mot korrupsjon. Han virka som en veldig grei kar, så håper han gjør det bra i valget.
I Bulawayo var jeg innom noen museum (naturhistorisk og et togmuseum) og på kino og så bollywoodfilm. Joker het den. Det var 7 andre i salen. Filmen var ikke særlig god.
Dagen etter dro jeg til nasjonalparken Matopos. Vi kjørte en del rundt, guiden fortalte om planter og dyr vi passerte og om historien til Zimbabwe og parken. Men høydepunktene var uten tvil hulemaleriene. Guiden vår, en hvit kar, sa at de var 25 000 år gamle. Men han sa også at det var noen i nærheten som viste romvesner, og at farens hans hadde fått magiske krefter av de innfødte og kunne prate med døde høvdinger. Jeg forstod raskt at guiden vår var en flink historieforteller, i det at han forteller bra historier men bryr seg ikke særlig om de er sanne eller ikke. Jeg sjekka litt på nettet, og tror at maleriene er mellom 2500 og 8500 år gamle. Uansett mer imponerende enn helleristningene vi har i landet. På bildet ser det ut som om jeg tilbrakte en del tid alene sammen med maleriene, men sannheten er at vi var vel 15 stk. og jeg venta til de andre hadde gått før jeg ba en av dem ta bilde av meg alene med dem. Så vet dere det.
Siste del av besøket var å følge etter nesehorn til fots. Vi kom ganske nærme. Slik det gjør det er at vi stiller oss ganske nærme, så kan nesehorna komme å sjekke oss ut om de er nysgjerrige på oss. Men det var de ikke, så de gikk avsted ganske fort. Fy søder for noen dyr. Synd at de er veldig veldig utrydningstrua pga. overtroiske asiatiske businessmenn som sliter med sekslivet. Her er en film:
Etter dette tok jeg nattog fra Zimbabwe tilbake til Joburg og Soweto, hvor jeg tilbrakte mine siste dager før jeg dro tilbake til Europa.