16. dager i Mongolia (5.2 til 21.2)

Jeg hadde egentlig ikke tenkt meg til Mongolia. I Russland fikk jeg vite at man ikke kunne faa kinesisk visum der, saa da maatte jeg stoppe i Mongolia og faa det der. Som tok litt ekstra tid fordi det var kinesisk hellidag (eller som vakten sa paa ambassaden: “Sorry, happy day, closed.”)

Paa togstasjonen i Ulaanbaatar, hovedstaden i Mongolia (og deres eneste virkelige by) ble jeg moett av ei dame som jobba paa et vandrehjem. Hun overbeviste meg (sammen med andre jeg traff der som skulle bo paa samme vandrehjem) om at det var et bra sted. Hun sa at de kunne gratis kjoere meg inn til sentrum, og om jeg ikke likte meg kunne jeg velge et annet sted. Jeg ble med inn og likte meg.

Trafikk
Ulaanbaatar, hvor jeg tilbrakte mesteparten av tiden i Mongolia, har rushtid paa veiene omtrent doegnet rundt. (noe lufta ogsaa baerer preg av). Veisystemet var ikke beregnet paa den mengden bilister det naa er. Bilistene selv har ikke enda helt faatt noen uskrevne regler om hvordan man skal oppfoere seg i trafikken, saa det er stort sett kaos. Det virker ogsaa som om det er 50/50 hvorvidt rattet er paa hoeyre eller venstre side. Bussene kan finne paa aa begynne aa kjoere foer alle har kommet seg inn paa (eller ut av) bussen, som betyr at du av og til maa gaa paa (eller av) i fart.

Til tross for alt det saa foelte jeg meg aldri utrygg i trafikken der. Det er mer som aa oppholde seg paa et rotete rom. Det er litt irriterende, men man tar jo ikke faktisk skade av det. (Og de som eier rommet har ikke noe imot at det er rotete.)

Utenfor Ulaanbaatar er det ikke biler overhodet (med unntak som jeg kommer tilbake til nedenfor). Og om man vil ut og besoeke nomader i oerkenen saa kjoerer man trolig paa ganske daarlige veier, naar det ikke er snoe. Men da jeg var der var det snoe, og da saa man ikke hvor veiene vanligvis skulle vaere en gang, saa

Mongolsk nyttaar
Det mongolske nyttaar er som oftest i februar en gang. I aar var det omrent samtidig som det kinesiske nyttaar. Meg og noen andre paa vandrehjemmet bestemte oss for aa feire sammen med mongolske nomader i telta deres (ger). Vandrehjemmet fiksa sjaafoer og tolk til oss, og vi dro paa en fire-netters ger-til-ger. Foerste dagen bestod stort sett av kjoering. Da vi kom oss ut fra Ulaanbaatar saa var veiene omtrent tomme, og da vi hadde kjoert en stund til saa var det tomt for vei. Det vil si, jeg tror veien var der et sted, men fordi det er oerken med snoe oppaa er det ikke enkelt aa see hvor den er. Saa sjaafoeren gjorde sitt beste i aa gjette. Det ble en humpete tur.

Det foerste stedet vi overnatta var var omtrent midt i ingenting. Det var to gers der, og vi kunne velge hvilken vi ville bo i. Den ene tilhoerte en gammel mann og hans kone, mens den andre tilhoerte et yngre par. Vi ble hos de yngste, da det var artig aa leke med barna dems. Dette var selve nyttaarsaften for dem, saa da kvelden kom tok de paa seg finstasen, og det hele ble ganske seremonielt. Omtrent som dette var de neste to nettene ogsaa, bare med andre familier. Herren i huset bestemmer naar vi skal drikke noe eller spise noe, og han deler ut i tur og orden. Vi tar i mot med hoeyre haand, mens den venstre holder den hoeyre albuen vaar. Saa spiser vi og drikker en hel masse. Og slik fortsetter det ei stund, foer vi drar til nabogeren og gjoer det samme. Paa et tidspunkt tok herren med seg rifla ut og skjoet noen skudd i lufta. I foelge guiden var det for aa skremme vekk ulver (men tror det var mer en tradisjon enn en reell fare). Etterhvert blir vi ganske fulle, noe som sammenfaller med leggetid.

Mongolsk drikke
Det foerste jeg drakk da jeg kom til Mongolia var noe te jeg fikk paa vandrehjemmet. Det var typisk mongolsk te, og omtrent det eneste vi fikk uten alkohol da vi var paa ger-til-ger.  Den bestaar av noen teblader av et slag, noe vann, en del melk og salt. Det smaker omtrent som blomkaalsuppe. Og de drikker det hele tiden. Vi fikk ogsaa smake litt paa kamelmelk, som jeg vil beskrive som kjeks-aktig i smaken. Men samtidig ikke saerlig godt.

Av alkoholholdige drikker gikk det mye i vodka, gjerne deres egen Chingis, men ogsaa russiske typer. De hadde ogsaa det de kalla for hjemmelaga vodka, som paa utseende var krystallklart – men som visstnok er laga av aa filtrere en slags gjaera yoghurt eller noe saant. Skjoente ikke helt prosessen, det smakte ikke godt nok til at jeg foelte jeg maatte ta notater. Gjaera hestemelk er hvit og melkeaktig og har en klar gjaersmak. Ikke saerlig overraskende der. En siste drikk fant vi aldri helt ut hva var, men det var jus av et slag. Trolig med alkohol i, selv om det ogsaa var uklart.

Om man faar et shotglass med vodka av herren i huset har man to valg. Det ene er aa drikke det – som var det vi stort sett gjorde – men da han serverte det fjerde shotglasset paa rad saa begynte noen aa ty til det andre alternativet. Dyppe hoeyre ringefinger i glasset og knipse den opp mot himmelen. Det betyr visst etellerannet, men det viktige er at da behoever man ikke aa drikke det. Til tross for enormt drikkepress fra menna i huset. De blir fort fornaerma om man avslaar for mye drikke.

Toalett
Vil bare fort nevne doa. I byen er doene vanlige, bare man maa kaste papiret i en soeppelboette paa siden av doet. Men med en gang man kommer ut saa er doene hull i bakken med et par planker lagt over saa man kan sitte paa huk over. Det er gjerne tre (ganske daarlige) vegger rundt for aa gi deg litt privatrom. Hullene er dype, og det er ikke noedvendigvis noe man kan holde fast i, saa det er lett aa miste balansen naar man sitter der. Og det ekleste av alt er kanskje at om vinteren saa fryser det man legger fra seg, som foerer til meterhoeye staalagmitter av dritt.

Et bra eksempel paa kulturforskjeller var da jeg skulle paa do en gang. Det er midt i oerkenen, og jeg setter meg paa huk paa disse planeken for a gjoere fra meg. De tre veggene skjermer meg fra gerene, men veien som passerer dette omraadet ligger like ved, men saa lenge vi var der kjoerte ingen forbi. Bortsett fra da jeg skulle gaa paa do. Jeg hadde ikke enda begynt, saa jeg reiste meg, dro opp buksene og venta paa at den skulle passere. Jeg smilte og nikka flaut til dem, som bare saa litt forvirra tilbake. Saa satte jeg meg igjen. Senere prata jeg med noen amerikanere som hadde bodd der en stund, og de sa at om jeg bare hadde gaatt paa do saa hadde ikke de tenkt paa det overhodet. Og selv om jeg synes det var en flau situasjon vil de trolig ha glemt det noen faa sekund senere.

Wrestling
Fordi vi var der rundt nyttaar fikk vi med oss en wrestlingturnering. Vanligvis er den utendoers, men om vinteren foregaar det i Wrestling Palace i byen. Mongolsk wrestling er rare greier. Det virker som om det er 70% rituale, 20% konkurranse og 10% venting. Her er en kort video:

Det er kanskje ikke lett aa se, men det foregaar en hel masse kamper samtidig, hvordan det bestemmes hvem som kjemper mot hvem forstod vi ikke helt. Foer de starter og etter de har vunnet en kamp saa gjoer de oernedansen, som gaar ut paa aa gaa sakte i ring og flakse med armene. Og dette gjoer disse digre buldrebassene uten et snev av ironi eller skam – dette er noe aerefult. Selve brytingen er mye klemming og venting paa at en skal proeve paa noe. Saa til slutt vinner en. Vi satt vel en god time foer vi gikk lei. De holdt paa hele dagen.

Statuer og monumenter
Jeg er svak for store statuer, og for noen faa aar siden bygga Mongolia en diger statue av Genghis Kahn. Den var ganske stilig.

Noe jeg egentlig synes var mer interessant var denne saken vi snubla over i sentrum av Ulaanbaator:

De har aldri vaert i Mongolia, og det er ikke noen hotell eller butikker i naerheten som har noe med dem aa gjoere. Saa hvorfor i all verden har de bygga et Beatlesmonument midt i byen? I foelge en av amerikanerene saa var dette en plass hvor mongolske hippier kom og sang kommunistviser og saant. Saa det var visst derfor. Da statuen kom var den veldig godt likt, men det var naa en av de minst populaere blant mongolere. Jaja.

Dyr
Som en del av ger-til-ger-saken fikk vi ri og holde noen dyr. Aa ri hest har jeg gjort foer, saa det var ikke saa stort. Litt stiligere var det aa ri paa kamel gjennom snoedekket oerken. Men vi fikk ikke ri mye paa egenhaand (vi holdt reimene til hverandres kameler og red paa rekke). Jeg tror hoeydepunktet med kameler (for min del) er ansiktet, som alltid har et rart, tilfreds uttrykk, saa kommer de kloenete bena. Og pukklene er ogsaa ganske stilige.

Vi fikk og holde en ulykkelig oern. De bruker oerner til jakt i Mongolia, men jeg er ganske sikker paa at oerna vi faar se ikke blir brukt til det. Den bodde i et moerkt bur, gjemt bak noen tepper, i geren til familien. Den var alltid bundet fast i benet, og proevde hele tiden aa fly vekk. Det var altsaa ikke saerlig behagelig aa se paa den. Men jeg maa innroemme at oerner har trolig det mest intense blikket i dyreverden. Fy soeder for noen majestetiske dyr. Daarlig gjort aa ikke la den fly.

 

Jeg gjorde mer i Mongolia, f.eks. var jeg paa museum for iq-noetter (slike ting man kjoeper til fedrene sine til jul) og saa en del dinosaurrester paa et annet museum. Jeg besoekte ogsaa buddhisttempel og saa slangemenneske (mest imponerende: hun boeyde ryggen sin bakover og satt paa sine egne skuldre – og holdt kroppen oppe kun ved aa bite seg fast. vanskelig aa forklare, men trolig en god del vanskeligere aa utfoere).  Men synes posten begynte aa bli lang nok. Og jeg har venta lenge nok med aa poste den. Neste post: Kina!