Da jeg flyttet til Bergen skjønte jeg ikke helst postkasser, så da mamma sendte meg et visakort som ble sendt til meg hjemme, så fikk jeg det aldri. Jeg sjekket postkassen flere ganger dagelig, men det dukket ikke opp. Det gikk en god uke (fra mamma sendte det), så sperret jeg kortet, og fikk mamma til å melde det savnet. Da jeg tok opp problemet med venner og familie fant jeg ut at navnet mitt måtte stå på postkassen for å få post.
Jeg festa lappen, men det kom enda ingen post. Ikke en gang reklame. Etter en liten stund med dette spurte jeg de som bor under oss i forbifarten om de visste hvor posten vår kom, og da fikk jeg vite at det var et postkassestativ rett oppi gata her, og at vi hadde den største postkassa på stativet (badass). Jeg flyttet lappen til den postkassen, og siden da har vi fått post.
Men jeg fikk aldri visakortet. De på posten regnet med at det ikke ble levert siden det ikke var navn på postkassen – og at det nok var hos brevåpningskommisjonen. Vi meldte det savnet. Noen uker gikk, og saken var uti verden for min del. Da jeg hadde fikset med adresseendring hos folkeregisteret (et par uker siden) ringte jeg og bestilte nytt kort. Så ringte telefonen søndags morgen, sist helg:
Rudi sitter og arbeider hardt med innleveringer, telefonen ringer, Rudi tar den.
Rudi: Hallo, Rudi her.
Polis: Hei. Det er politiet i Askøy som ringer, faktisk.
Det viste seg at de hadde tatt en skurk (deres ord) med visakortet mitt, og lurte på om jeg kunne anmelde ham slik at de fikk tatt’n. Trofast og stram spurtet jeg ned til politistasjonen (noen timer etterpå). Da jeg kom inn og sa at jeg skulle anmelde brevtyveri, sa han “Du må være Rudi”. Så forfremmet de meg i styrken og ga meg en partner selv om jeg er en ensom ulv, jeg fikk i oppdrag å arrestere den anonyme narkotikabaronen som har terrorisert Bergens gater i de siste årene. Jeg fant en ledetråd og fikk felt hans massive narkotikaimperie (med hjelp fra partneren min, som jeg vennet meg til etterhvert), så giftet jeg meg med ordførerens datter.
Long story short: En kar stjal visakortet mitt fra postkassen (sannsynligvis), politiet ringte meg og ba meg anmelde ham for det, slik de kunne ta ham.
Etter at jeg hadde giftet meg, takket jeg for meg på politistasjonen og det var på tide å komme seg hjem. Jeg hadde en innlevering i morgen, og den måtte jeg få ferdig for ikke å få kjeft. Ingen vil vel levere en innlevering inn for sent, eller hva? Konstablene som møtte meg i inngangspartiet hadde tydeligvis gått hjem, og resepsjonen var rengjort og klar for morgenskiftet til å ta over. Jeg så en siste gang på papirene jeg hadde fått av den nye kona før jeg stappet dem i innerlomma og kneppet frakken godt igjen. Det var ikke før jeg kom på utsiden jeg merket det.
Det var fullmåne.
Jeg hadde dårlige erfaringer med fullmåne fra tidligere, så dette var et skikkelig skår i gleden. Jeg hadde ikke kommet lenger enn over veien før jeg hørte dem. UUUuuuUU! Ulvene ulte, og kirkeklokkene slo 12. Jeg begynte å løpe mens jeg kjente transforamsjonen skje. Håret på hendene ble til pels, nesa ble lang som en fiskestang og jeg begynte å løpe på alle fire, 1-2-3-4! Og om jeg ikke løper enda, ja da er jeg hjemme og jobber med oppgaven.