Tegne Babylon

(Dette er ein tekst i frå skrivegruppa. Den er halvveis basert på ein ide eg har hatt lenge, og halveis ut i frå oppgåven. Den blei på bokmål fordi eg hadde dårleg tid då eg skreiv han (kort tid før skrivegruppa begynte). Oppgåven var at teksten måtte slutte med linja “Så gikk han og la seg.”)

Roald sin jobb går ut på å gi avslag på søknader fra Thomas. Han får omtrent fire stykker hver dag. Alltid via forskjellige kanaler. En kan komme fra faksen, og en annen blir gjerne sendt til feil person. Mye er via epost. En gang kom et sendebud med en søknad.

Roald pleide å være økonomisk ansvarlig for Hordalandfløyen av SonarTech Oil. Det var en stabil jobb, og de 7 årene han hadde den så var aldri arbeidet noe problem. Da økonomikrisen kom så ble Hordalandfløyen og Rogalandfløyen slått sammen, med hovedkontor i Rogaland og et mindre i Hordaland. Rollen som økonomisk ansvarlig ble overtatt av en mann i Rogaland.

Men Roald fikk aldri noen ny jobb. Han var enda økonomisk ansvarlig for Hordalandfløyen, og han hadde enda kontoret sitt. Han satt noen dager uten noen arbeidsoppgaver og lurte på om han skulle si ifra. De andre som satt igjen i Hordalandkontorene hadde arbeid som vanlig, det var bare han som ikke hadde noe.

Så kom den første søknaden fra Thomas. I søknaden ba han om å få glasskrus fremfor pappkopper. Roald tok den alvorlig. Han satte opp regnestykker og tok hensyn til avkastning. Han tenkte på vaskemaskiner, vaskemiddel, rutiner som må på plass og andre praktiske hensyn. Til slutt avslo han søknaden.

Siden da har han daglig fått søknader fra Thomas. Roald sin teori er at Thomas er fanget i samme situasjon i Rogaland. Selskapet har glemt dem.

Den femte mars kom en søknad i posten til ham. Den var tykkere enn vanlig. Han la den på pulten, nå var han opptatt med en tegning på datamaskinen. Han tegnet en by. Han hadde begynt med byen et par uker siden. Det var først et hus, men så hadde han blitt litt engasjert. Den ble bare større. I tankene sine refererte han til den som Babylon.jpg. Da arbeidsdagen var slutt hadde han enda ikke fått sett på rapporten. Han var så godt i gang med tegningen.

Neste dag så han på søknaden. Thomas ville ha blåseapparat på toalettene. Miljøemessige hensyn, skrev han. Roald la den bort igjen. Han forsatte på byen.

Da den tredevte kom så lå enda søknaden der. De andre han hadde fått siden hadde han svart på. De hadde fått avslag. Byen var nå enorm. Av og til hoppet han over matpausene. Fruen hjemme hadde spurt om noe var galt. Travelt på jobben svarte han, og tenkte at han ikke var uærlig.

April kom, og så kom mai. Tredje juni begynte de andre på arbeidsplassen å diskutere ferie. Thomas hadde enda ikke sendt noen purring på tørkeapparatsøknaden, men de andre søknadene kom som vanlig.

I midten av juni fikk ikke Roald arbeidet mer med byen. Bildefilen var så stor at datamaskinen klarte ikke å håndtere den. Han satt en stund og visste ikke hva han skulle ta seg til.

Han så på rapporten. Han begynte å hente tall fra blåseapparatleverandører på Internett. Han dobbeltsjekket tallene. Han trippelsjekket dem. Dette hadde nok Thomas ikke tenkt på. Det var økonomisk lønnsomt å bruke blåseapparat. Og i stor grad også. Roald lurte på om dette var et tegn på noe. Han bestemte seg for å fakse tilbake godkjenningen av søknaden rett før han gikk hjem fra jobb. Han fakset den til en tilfeldig person i Rogalandsfløyen, det var en stund siden han hadde gjort det sånn sist.

Resten av dagen lurte han på hva som ville skje nå. Så gikk han og la seg.

(Om eg arbeider videre med teksten så vil eg gjere det meir klart at Roald slit med etikken. Har han og Thomas faktiske jobbar, eller er dei gløymt? Kven er Thomas? Hm. Kanskje dette er romanen eg har ventet på? Det litt kjedelege er at ideen ikkje er ny. Den er faktisk frå virkelegheita, det var ein historie om eit firma som omstrukturerte, og folk var igjen på lønningslista uten faktisk arbeite. Dei kontakta ikkje kvarandre før dei var i trøbbel, då, så situasjonen er no ikkje lik.)