Det var en nydelig morgen. Her er det jeg så da jeg gikk ut av soverommet den morgenen:
Etter en rask frokost satt vi oss med grensevakta i håp om å få skyss ned til Mokhutlong – nærmeste by i Lesotho. Vi så at tåka kom sakte oppover fjellet, og etterhvert dekket den over sola og hele området. Vi tok på oss litt varmere klær og satt oss med våre bøker. Så venta vi. Her er et bilde:
En del turistbusser fra SA kom innom, men alle var enten fulle, eller bare innom for å se seg rundt, så snu og dra tilbake. Her er et bilde fra da en buss var innom:
Jeg har skrevet i journalen min at tåka var så tykk at jeg ble våt i skjegget.
Etter vi hadde venta i fem timer kom en hyggelig afrikaans kar og rydda opp i bilen sin slik at vi fikk plass. Men det viste seg at han bare var hyggelig med oss fordi vi var hvite. Svarte hadde han lite til overs for. Det var veldig ukomfortabelt å høre på ham glorifisere apartheid. På et tidspunkt stoppa han bilen og lata som om han skulle gi snop til noen barn vi passerte, men kjørte videre da de nesten hadde løpt til bilen. Det synes han var fryktelig gøy. Vi anstrengte oss for å ikke ta stilling til om det var gøy eller ei. Vi ville ikke protestere da vi ikke ville risikere at han satt oss av langs veien, midt i ingenting.
Men vi kom frem til Mokhutlong, hvor vi spiste noe før vi tok en taxi til vandrehjemmet. Det var 10km fra byen, og taxituren tok en time. Oppgave: hva var snittfarten til taxien? Grunnen til at det gikk så sakte var at Lesotho sine veier er beregna for firehjulstrekk.
Dagen etterpå gikk til minibusstaxier. Vi måtte bytte et par ganger underveis. I taxiene mista jeg både pengene mine og mobilen min, men begge gangene sa noen ifra til meg om det. Folk er utrolig hyggelige i Lesotho. Her er et bilde av Peter som løper opp på et fjell mens vi sitter langs veien og venter på passerende minibusstaxi:
Vi prata litt med en kar mens vi venta på at en minibusstaxi skulle kjøre. Han tilbudte oss et ukeskurs i språket deres. Vi sa nei fordi vi hadde en halvveis plan for oppholdet (Peter var flink til å finne kule ting å gjøre og å planlegge turer), jeg skulle ønske vi hadde sagt ja.
Vi nådde Maseru, hovedstaden, rundt 1900. Vi fant vandrehjemmet etter litt styr. Det var tomt, men vi måtte alikevell være ute av rommet vårt før 7 neste morgen. Hvordan det gikk kan du lese om i neste del!