Vi stod opp tidlig og fikk tak i noen guida turer opp til Sani Pass. Den første hadde ikke plass til noe av bagasjen vår, men han ringte en guidekompis som kom med sin gruppe. Han hadde kun plass til en ransel, men han vinka inn noen andre turistbusser som passerte, og til sammen fikk vi sendt alt opp i forveien. Ingen av dem spurte hvem vi var, det virka som en selvfølge at de skulle få tingene våre opp. Gratis. Så kunne vi begynne å gå.
Peter (t.v. [til venstre ]) og Ben (på høyre i bildet) poserer for kamera.
Det er ikke noe problem å finne veien, men for å vite hvor langt fra toppen vi var tok vi med et kart. I form av et postkort. Hvor Peter hadde tegna kart med kulepenn. Så det gikk mest på gjetting, om svingen vi var i stemte overens med strekene på postkortet.
Vi gikk i ganske mange timer, og de fleste som kjørte forbi ga uttrykk for at de ikke var sjalu. Ved grensestasjonen til SA fylte vi vannflaskene våre, og vi hadde pakka med oss peanøttsmørsmørbrød. Dette var det mest spennende dyret vi så:
Det er en slange med bein.
Etterhvert ble vi ganske slitne, og da regndråper begynte å dukke opp etter 17km dro vi opp haiketommelen. Første bil som passerte stoppa, og vi fikk sitte i bagasjerommet helt til toppen.
Her drikker jeg øl på toppen av Sani Pass. Pubben er like ved Lesotho sin grensestasjon.
Vandrehjemmet på toppen der var dyrt, og backpackerrommene var flere hundre meter fra restauranten. Jeg gikk meg vil da jeg gikk fra restauranten til rommet etter det ble mørkt og ei tykk tåke kom. Men så fant jeg frem.