Jeg har slitt litt med å skrive denne posten. Den er ikke veldig dramatisk eller noe sånt, men jeg ville prøve å uttrykke mine følelser om kulturforskjellen mellom meg og dem. Og det er vanskelig å formulere. Jeg tror derfor jeg bare skriver en vanlig post om min tid i Soweto, så får dere heller gruble på det til dere får sjansen til å spørre meg.
Soweto, Southwest Township, er en samling av townshiper i Johannesburg. Townshiper oppstod under apartheid, og kort sagt er det bydeler for de svarte, og de bærer preg av fattigdom og arbeidsløshet. Men når det er sagt så er Soweto et sted fullt av energi, entusiasme og vennlighet. Selv om levestandarden kan være ganske lav så tror jeg at humørstandarden er høy.
Her er et bilde.
Meg og Ben bodde i Orlando, trolig den “beste” delen av Soweto, og der både Mandela og Tutu har bodd.
En kveld spurte en tysker om vi ville bli med på en fest. Han hadde vært hos en frisør, og frisøren hadde invitert ham. Men han ville ikke gå alene. Jeg ble med. Frisøren og hans tyske kjæreste (en eldre journalist) kjørte oss til et hus ikke langt unna. Festen var omtrent som en norsk husfest. Folk i sofaer, noen på kjøkkenet og noen som dansa til musikken fra stereoen. Forskjellen var vel at noen barn krabba rundt på gulvet, og at de som dansa var bedre enn vi er hjemme. Jeg prata med en vinsjprodusent, ei jente som hadde vært i Norge og en som var medlem av en bikergjeng. Sistnevnte viste meg pistolen sin og sa at jeg behøvde ikke å være redd selv om han bar våpen. Vi dro hjem fra festen etter ei lita stund pga en misforståelse om når vandrehjemmet stengte. Men det var i grunnen likegreit.
Et par dager etter møtte jeg et amerikansk par da vi åt frokost. Adam og Alissa. De har grunnlagt en organisasjon som heter The Cookbook Project. Det går ut på å lære barn og voksne om ernæring. Særlig er fokuset å lære opp voksne til å lære det videre til sitt lokalsamfunn. De ser på lokale oppskrifter, og forklarer hvordan man kan gjøre dem sunnere uten å gjøre det dyrere. Et bra prosjekt. De spurte om vi ville være med på dagens møte. Vi sa ja.
Først var det et kurs for voksne, så inviterte de en hel gjeng barn som de hadde noen aktiviteter for etterpå. Her er noen bilder fra andre del. Noen av disse ble tatt av barna selv:
Bra smil.
Etter barna dro satt “vi voksne” igjen. Det vil si meg, Ben, det amerikanske paret, en hipp lokal fyr (“Nils”), en eldre engasjert fyr (“Henry”), en til kar (“Karl”) og ei 16 år gammel jente (“Trine”). Vi småprata litt, men kom raskt inn på politikk. Henry fortalte at han hadde truffet den forrige presidenten, og at var en grei kar. Trine protesterte og sa at den forrige presidenten hadde støtta ekteskap med jenter ned i 10-års alderen. Da begynte Nils å forsvare det synet ut fra tradisjon. Man kan se i barnet hva slags person det ville bli, sa han. Trine argumenterte bra mot ham (og pedofili). Meg, Ben og amerikanerne utveksla blikk, men blanda oss ikke. Jeg ga Trine 10 poeng inni meg fordi hun hadde et moderne (eller vestlig?) synspunkt.
Men så brøt Trine ut i en monolog om noe hun ikke kunne forstå: hvorfor i all verden var det plutselig ok med homofilt samliv? Det hadde da aldri vært ok før, og selv om det var lov på papiret så er det ikke ok. Dessuten: bibelen. Jeg trakk tilbake poengene jeg hadde gitt henne.
I begge tilfellene gjorde vi det klart at vi var uenige – men det er vanskelig å delta i diskusjonene. For hvem er vi til å sparke inn dørene og si at homofili er greit og at gamle sammetradisjoner er feil? Det er noe de må finne utav selv.
Og det er her jeg sliter med å formulere meg. Det er noe med kulturforskjellen som provoserer meg. Jeg må tenke mer på det.
En siste ting. Etter 30 dager sammen dro meg og Ben hver vår vei etter Soweto. Han til India, jeg til Mosambik. Her er et bilde hvor vi gliser fra øre til øre:
Hope you’re enjoying your travels, Ben! Hopefully our roads will cross again!