Rudis travbaneklubb

Jeg hadde egentlig ikke tenkt meg til Mongolia. I Russland fikk jeg vite at man ikke kunne faa kinesisk visum der, saa da maatte jeg stoppe i Mongolia og faa det der. Som tok litt ekstra tid fordi det var kinesisk hellidag (eller som vakten sa paa ambassaden: “Sorry, happy day, closed.”)

Paa togstasjonen i Ulaanbaatar, hovedstaden i Mongolia (og deres eneste virkelige by) ble jeg moett av ei dame som jobba paa et vandrehjem. Hun overbeviste meg (sammen med andre jeg traff der som skulle bo paa samme vandrehjem) om at det var et bra sted. Hun sa at de kunne gratis kjoere meg inn til sentrum, og om jeg ikke likte meg kunne jeg velge et annet sted. Jeg ble med inn og likte meg.

Trafikk
Ulaanbaatar, hvor jeg tilbrakte mesteparten av tiden i Mongolia, har rushtid paa veiene omtrent doegnet rundt. (noe lufta ogsaa baerer preg av). Veisystemet var ikke beregnet paa den mengden bilister det naa er. Bilistene selv har ikke enda helt faatt noen uskrevne regler om hvordan man skal oppfoere seg i trafikken, saa det er stort sett kaos. Det virker ogsaa som om det er 50/50 hvorvidt rattet er paa hoeyre eller venstre side. Bussene kan finne paa aa begynne aa kjoere foer alle har kommet seg inn paa (eller ut av) bussen, som betyr at du av og til maa gaa paa (eller av) i fart.

Til tross for alt det saa foelte jeg meg aldri utrygg i trafikken der. Det er mer som aa oppholde seg paa et rotete rom. Det er litt irriterende, men man tar jo ikke faktisk skade av det. (Og de som eier rommet har ikke noe imot at det er rotete.)

Utenfor Ulaanbaatar er det ikke biler overhodet (med unntak som jeg kommer tilbake til nedenfor). Og om man vil ut og besoeke nomader i oerkenen saa kjoerer man trolig paa ganske daarlige veier, naar det ikke er snoe. Men da jeg var der var det snoe, og da saa man ikke hvor veiene vanligvis skulle vaere en gang, saa

Mongolsk nyttaar
Det mongolske nyttaar er som oftest i februar en gang. I aar var det omrent samtidig som det kinesiske nyttaar. Meg og noen andre paa vandrehjemmet bestemte oss for aa feire sammen med mongolske nomader i telta deres (ger). Vandrehjemmet fiksa sjaafoer og tolk til oss, og vi dro paa en fire-netters ger-til-ger. Foerste dagen bestod stort sett av kjoering. Da vi kom oss ut fra Ulaanbaatar saa var veiene omtrent tomme, og da vi hadde kjoert en stund til saa var det tomt for vei. Det vil si, jeg tror veien var der et sted, men fordi det er oerken med snoe oppaa er det ikke enkelt aa see hvor den er. Saa sjaafoeren gjorde sitt beste i aa gjette. Det ble en humpete tur.

Det foerste stedet vi overnatta var var omtrent midt i ingenting. Det var to gers der, og vi kunne velge hvilken vi ville bo i. Den ene tilhoerte en gammel mann og hans kone, mens den andre tilhoerte et yngre par. Vi ble hos de yngste, da det var artig aa leke med barna dems. Dette var selve nyttaarsaften for dem, saa da kvelden kom tok de paa seg finstasen, og det hele ble ganske seremonielt. Omtrent som dette var de neste to nettene ogsaa, bare med andre familier. Herren i huset bestemmer naar vi skal drikke noe eller spise noe, og han deler ut i tur og orden. Vi tar i mot med hoeyre haand, mens den venstre holder den hoeyre albuen vaar. Saa spiser vi og drikker en hel masse. Og slik fortsetter det ei stund, foer vi drar til nabogeren og gjoer det samme. Paa et tidspunkt tok herren med seg rifla ut og skjoet noen skudd i lufta. I foelge guiden var det for aa skremme vekk ulver (men tror det var mer en tradisjon enn en reell fare). Etterhvert blir vi ganske fulle, noe som sammenfaller med leggetid.

Mongolsk drikke
Det foerste jeg drakk da jeg kom til Mongolia var noe te jeg fikk paa vandrehjemmet. Det var typisk mongolsk te, og omtrent det eneste vi fikk uten alkohol da vi var paa ger-til-ger.  Den bestaar av noen teblader av et slag, noe vann, en del melk og salt. Det smaker omtrent som blomkaalsuppe. Og de drikker det hele tiden. Vi fikk ogsaa smake litt paa kamelmelk, som jeg vil beskrive som kjeks-aktig i smaken. Men samtidig ikke saerlig godt.

Av alkoholholdige drikker gikk det mye i vodka, gjerne deres egen Chingis, men ogsaa russiske typer. De hadde ogsaa det de kalla for hjemmelaga vodka, som paa utseende var krystallklart – men som visstnok er laga av aa filtrere en slags gjaera yoghurt eller noe saant. Skjoente ikke helt prosessen, det smakte ikke godt nok til at jeg foelte jeg maatte ta notater. Gjaera hestemelk er hvit og melkeaktig og har en klar gjaersmak. Ikke saerlig overraskende der. En siste drikk fant vi aldri helt ut hva var, men det var jus av et slag. Trolig med alkohol i, selv om det ogsaa var uklart.

Om man faar et shotglass med vodka av herren i huset har man to valg. Det ene er aa drikke det – som var det vi stort sett gjorde – men da han serverte det fjerde shotglasset paa rad saa begynte noen aa ty til det andre alternativet. Dyppe hoeyre ringefinger i glasset og knipse den opp mot himmelen. Det betyr visst etellerannet, men det viktige er at da behoever man ikke aa drikke det. Til tross for enormt drikkepress fra menna i huset. De blir fort fornaerma om man avslaar for mye drikke.

Toalett
Vil bare fort nevne doa. I byen er doene vanlige, bare man maa kaste papiret i en soeppelboette paa siden av doet. Men med en gang man kommer ut saa er doene hull i bakken med et par planker lagt over saa man kan sitte paa huk over. Det er gjerne tre (ganske daarlige) vegger rundt for aa gi deg litt privatrom. Hullene er dype, og det er ikke noedvendigvis noe man kan holde fast i, saa det er lett aa miste balansen naar man sitter der. Og det ekleste av alt er kanskje at om vinteren saa fryser det man legger fra seg, som foerer til meterhoeye staalagmitter av dritt.

Et bra eksempel paa kulturforskjeller var da jeg skulle paa do en gang. Det er midt i oerkenen, og jeg setter meg paa huk paa disse planeken for a gjoere fra meg. De tre veggene skjermer meg fra gerene, men veien som passerer dette omraadet ligger like ved, men saa lenge vi var der kjoerte ingen forbi. Bortsett fra da jeg skulle gaa paa do. Jeg hadde ikke enda begynt, saa jeg reiste meg, dro opp buksene og venta paa at den skulle passere. Jeg smilte og nikka flaut til dem, som bare saa litt forvirra tilbake. Saa satte jeg meg igjen. Senere prata jeg med noen amerikanere som hadde bodd der en stund, og de sa at om jeg bare hadde gaatt paa do saa hadde ikke de tenkt paa det overhodet. Og selv om jeg synes det var en flau situasjon vil de trolig ha glemt det noen faa sekund senere.

Wrestling
Fordi vi var der rundt nyttaar fikk vi med oss en wrestlingturnering. Vanligvis er den utendoers, men om vinteren foregaar det i Wrestling Palace i byen. Mongolsk wrestling er rare greier. Det virker som om det er 70% rituale, 20% konkurranse og 10% venting. Her er en kort video:

Det er kanskje ikke lett aa se, men det foregaar en hel masse kamper samtidig, hvordan det bestemmes hvem som kjemper mot hvem forstod vi ikke helt. Foer de starter og etter de har vunnet en kamp saa gjoer de oernedansen, som gaar ut paa aa gaa sakte i ring og flakse med armene. Og dette gjoer disse digre buldrebassene uten et snev av ironi eller skam – dette er noe aerefult. Selve brytingen er mye klemming og venting paa at en skal proeve paa noe. Saa til slutt vinner en. Vi satt vel en god time foer vi gikk lei. De holdt paa hele dagen.

Statuer og monumenter
Jeg er svak for store statuer, og for noen faa aar siden bygga Mongolia en diger statue av Genghis Kahn. Den var ganske stilig.

Noe jeg egentlig synes var mer interessant var denne saken vi snubla over i sentrum av Ulaanbaator:

De har aldri vaert i Mongolia, og det er ikke noen hotell eller butikker i naerheten som har noe med dem aa gjoere. Saa hvorfor i all verden har de bygga et Beatlesmonument midt i byen? I foelge en av amerikanerene saa var dette en plass hvor mongolske hippier kom og sang kommunistviser og saant. Saa det var visst derfor. Da statuen kom var den veldig godt likt, men det var naa en av de minst populaere blant mongolere. Jaja.

Dyr
Som en del av ger-til-ger-saken fikk vi ri og holde noen dyr. Aa ri hest har jeg gjort foer, saa det var ikke saa stort. Litt stiligere var det aa ri paa kamel gjennom snoedekket oerken. Men vi fikk ikke ri mye paa egenhaand (vi holdt reimene til hverandres kameler og red paa rekke). Jeg tror hoeydepunktet med kameler (for min del) er ansiktet, som alltid har et rart, tilfreds uttrykk, saa kommer de kloenete bena. Og pukklene er ogsaa ganske stilige.

Vi fikk og holde en ulykkelig oern. De bruker oerner til jakt i Mongolia, men jeg er ganske sikker paa at oerna vi faar se ikke blir brukt til det. Den bodde i et moerkt bur, gjemt bak noen tepper, i geren til familien. Den var alltid bundet fast i benet, og proevde hele tiden aa fly vekk. Det var altsaa ikke saerlig behagelig aa se paa den. Men jeg maa innroemme at oerner har trolig det mest intense blikket i dyreverden. Fy soeder for noen majestetiske dyr. Daarlig gjort aa ikke la den fly.

Jeg gjorde mer i Mongolia, f.eks. var jeg paa museum for iq-noetter (slike ting man kjoeper til fedrene sine til jul) og saa en del dinosaurrester paa et annet museum. Jeg besoekte ogsaa buddhisttempel og saa slangemenneske (mest imponerende: hun boeyde ryggen sin bakover og satt paa sine egne skuldre – og holdt kroppen oppe kun ved aa bite seg fast. vanskelig aa forklare, men trolig en god del vanskeligere aa utfoere).  Men synes posten begynte aa bli lang nok. Og jeg har venta lenge nok med aa poste den. Neste post: Kina!

Forskjellige opplevelser fra mine uker i verdens stoerste land! Og noen bilder. Kameraet mitt er oedelagt, saa de fleste er tatt med mobil.

Min foerste natt i Russland
Jeg tok en minibuss fra Helsinki til St. Petersburg, og det tok litt lenger tid enn det jeg hadde regna med. Jeg var fremme rundt 20-21-tiden, og ble satt av like ved togstasjonen. Jeg hadde da ikke noe sted aa overnatte, og ute var det bikkjekaldt. Jeg gikk inn paa stasjonen og kobla meg opp paa wifien deres. Fant der noen vandrehjem innenfor gaaavstand. Det foerste vandrehjemmet var ikke der, saavidt jeg kunne se. Neste vandrehjem fant jeg skiltet til, men ingen inngang i det hele. Saa var det et vandrehjem hvor inngangen var inni en bygaard – som var laast. Plan B var aa bare vaere paa stasjonen over natten, saa finne meg et sted om morgenen. Men paa stasjonen vrimla det vakter, og de var strenge paa hvem som oppholdt seg der. Saa da beit jeg det i meg og sjekka inn paa et hotell. Det billigste jeg fant i naeromraadet.

Jeg har ikke noe i mot hotell, og om man er ute paa ferie og man har raad saa er det jo lite som slaar et hotellrom. Men slik jeg reiser naa saa er det aa betale for en luksus jeg ikke har noe behov for. Prisen var heldigvis ikke veldig hoey – dog det kosta omtrent det samme aa bo ei uke paa vandrehjemma jeg bodde paa resten av oppholdet.

Hoeykultur i St. Petersburg
Russere er veldig glad i hoeykultur, og jeg foelte at det var verdt aa ta seg raad til aa delta i noe av den. Via TripAdvisor fant jeg en rekke forskjellige attraksjoner i St. Petersburg som virka interessante, og jeg bestemte meg for aa bruke en dag paa aa besoeke museer. Foerst dro jeg for aa finne Bread Museum. Men da russere er eksepsjonelt daarlige til aa gi informasjon, opplysninger eller aa skilte saa fant jeg det ikke. Det samme gjelder Miniature Museum. Men: Jeg fant Dostovjesky-museet, saa jeg spaserte litt rundt der.

En annen dag fant jeg ut at jeg ville forsoeke aa faa sett den erkerussiske balletten Svanesjoeen. Den var utsolgt, saa jeg gikk paa operaen Don Carlo heller. Den er fransk, men jeg saa den italienske versjonen. Heldigvis teksta paa russisk. Men jeg forstod noe, da jeg leste det engelske programbladet foer jeg gikk inn. Selve operaen var litt doell, tror ikke man boer dra paa opera for plottet sin del. I foerste pause aat jeg sjokolade og drakk brus. I andre pause satt jeg paa facebook. Plassen jeg hadde var grei nok. Hoeydepunktet med det hele vil jeg si var den lille kikkerten vi fikk utdelt. Jeg brukte den litt til aa se paa andre folk i publikum. Bilde:

Siste hoeykulturelle opplevelse var Hermitagen, som er et digert kunstmuseum. Tror det regnes som nummer to (etter Louvre) i Europa. Jeg brukte to dager paa aa gaa gjennom det hele, og da skal det sies at det var mange steder hvor jeg bare halvhjerte spankulerte forbi seksjoner. Og jeg ga opp aa lese blanketter etterhvert. Tror det jeg liker best mest kunstmuseum er aa lete etter morsomme detaljer i bilder, eller tolke bilder feil. Men det er ganske kjedelig naar man er alene. Her er et bilde jeg synes det var moro aa tolke feil.
Jeg tror han er saa morsk fordi noen akkurat sendte ham den lappen.

Her er noen andre saker jeg likte paa museet:

Moskva!
Det foerste jeg ble moett med da jeg ankom togstasjonen i Moskva var denne sangen, som ble spilt paa hoeytaleranlegget full guffe:

En annen ting jeg vil nevne om Moskva: Det er umulig aa faa tak i en vanlig (3x3x3) Rubiks Kube der. Jeg gikk innom over 10 bokhandlere, deriblant alle de stoerste. Jeg gikk innom mange lekebutikker, og omtrent alle gavebutikker jeg passerte. To butikker hadde baade 4x4x4 og 5x5x5. I en butikk fant hun bak disken frem en ballforma sak og smilte unnskyllende. Oleg (som jeg nevner litt nedenfor) tilbudte meg sin Rubiks Pyramide. Det naermeste jeg kom var en 3x3x3 Rubiks Kube-spareboesse. Jeg hadde lyst til aa ha en med meg paa toget, for aa laere meg hvordan aa loese dem.

Mongolsk visum
Det var ikke vanskelig aa finne den mongolske ambassaden i Moskva. Noenlunde verre var det aa finne det mongolske konsulatet, der vakten paa ambassaden sendte meg, men jeg fant veien ved bruk av GPS paa telefon. De som arbeida der prata ikke engelsk, men de hadde heldigvis et skjema paa engelsk. saa det gikk smertefritt aa fylle det ut. Jeg loey til dem ved aa skrive at jeg skulle bo paa Ulan-Bator Backpackers – noe jeg bare tippa at fantes i Ulan-Bator.

Da jeg leverte inn skjemaet, sammen med passet mitt, et passbilde og noen dollars, ga hun meg et ark hvor hun skreiv naar jeg skulle komme tilbake og hente visumet (to dager senere). Arket hun brukte til aa ta notater med: kopi av passet til en tilfeldig russer. Passet mitt var altsaa i gode hender.

To dager senere fikk jeg passet tilbake, med et visum hvor det stod jeg var fra Russland. De fiksa det heldigvis ganske kjapt.

Sovjetsk arkade
Sammen med Oleg, en kompis av storebror Kjetil, dro jeg til Soviet Arcade Museum i Moskva, som er en samling av gamle arkademaskiner fra Sovjettiden. Og dette var at typen spill som var foer tetris. De bestod gjerne av baade mekanikk og elektronikk. Skjoenner ikke hvorfor spillehaller har gaatt av moten. Et par bilder:

Togtur
Saa var det togturen da. Mange bruker paraplybegrepet transsibirske om linja jeg tok, men den gaar egentlig fra Moskva til Vladivostok. Det jeg tok var den transmongolske, og jeg tok den ikke til endestoppen (Bejing), da jeg maatte skaffe meg visum til Kina i Mongolia. Turen var paa 100 timer og over 6000 kilometer. Det var en stopp ca. hver 4. time, men stoppen var skjelden mer enn 20min, om det en gang. Nok tid til aa faa noe frisk luft og kjoepe noe i kiosken.

Naar man leser om turen saa hoerer man om folk som spiller sjakk, deling av vodka og sosialisering paa hoeyt nivaa. Trolig fordi jeg ikke akkurat reiser i turistsesongen saa gikk jeg glipp av alt dette. Det var fire senger paa rommet mitt, men annet enn et par stopper foerste dag saa var jeg alene hele turen. I vogna var det en vekslende blanding av tomme rom, mongolere og russere – men ingen som viste saerlig interesse i aa bli kjent. Og alle gjerne eldre, og kun et par stopper. Det var altsaa en ganske ensom tur.

Det er grenser paa hvor lenge man kan se ut av vinduet uten aa gaa lei. I tillegg var det stort sett snoelandskap utenfor, noe jeg har sett rikelig av foer. Riktignok var det noen sted gigantiske, tomme sletter – som var ganske stilige. Og det var overraskende mye bebyggelse. Gamle, slitte Sovjetbyer. Men jeg var forberedt paa at jeg maatte holde megselv underholdt (selv om jeg ikke fikk tak i noen Rubiks Kube). Jeg hadde baade bok og en mobil proppa av podcaster og filmer. Tror jeg saa 20 timer med dokumentarer, hoerte oerten episoder av radioresepsjonen og leste rikelig i boka mi.

Paa Russlandsida av grensa venta vi ca. 4 timer paa at de skulle se gjennom toget, sjekke passene vaare og bytte fra elektisk tog til dieseltog. Det var mulighet for aa dusje der, men de som fant det ut raskere enn meg brukte opp varmtvannet. Paa Mongoliasida venta vi kun en time. Det var herlig aa ankomme et sted hvor de snakket noe engelsk.

Passkontrolloeren sa at jeg burde barbere meg. Og velkommen til Mongolia!

Jeg er i Moskva. I morgen har jeg forhaapentligvis visum til Mongolia og togbillett. Men det er en viss risiko for at det tar lenger tid enn planlagt. Problemet mitt er ikke tid, men hvor dyrt det er her i Europa – og saerlig Moskva. Desto lenger jeg blir her, desto mindre vil jeg har raad til aa gjoere senere. Jaja.

En rask oppsummering av turen min frem til jeg kom til Russland (som da nok blir neste post):

• 8. januar: Ankommer Oslo, sitter noen timer paa cafe med kompis fra folkehoegskolen (Hei Jonas!)
• Tar en buss til Goteborg, hvor jeg sitter noen timer paa busstasjonen og venter paa neste buss. En svenske kommer bort til meg og ber om penger til bussbillett. Jeg sier at jeg ikke har cash paa meg, saa da begynner han aa beatboxe rett foran meg. Jeg har fremdeles ikke cash aa gi ham, men sier han er flink og haandhilser paa ham (Hei Valentin!).
• 9. januar: Ankommer Stockholm. Tilbringer dagen med kompis fra Bergen (Hei Aksel!). Dette kan dere lese om paa hans blogg (http://minnside.blogg.no/1358890566_tur_til_stockholm_del.html), men kort oppsummert: Krigsarkivet, Wasa-skipet, Gamlestaden og en cafe hvor svenske visesangere var stemgjester paa (Hei Vreeswijk!). Tar nattferje til Helsinki. Er heldig og faar firemannsrom til megselv. Sover bedre enn jeg gjorde paa baade buss og tog.
• 10.-17. januar: Er i Helsinki og proever aa faa til russisk visum. Foerste dag jeg gaar innom er det noe problem med ett av papirene, saa jeg maa komme tilbake etter helgen. Mitt invitasjonsbrev til Russland (som jeg kjoepte online) varer fra 15. januar, saa jeg spoer de pa ambassaden om de kan behandle soeknaden saa fort som mulig. Da maa jeg betale ekstra og skrive en ekstra soeknad til den russiske ambassadoeren. Jeg skriver at jeg er en ung student som vil se verden, og saerlig Russland og St. Petersburg og at jeg oensker aa gi Russland den tiden den fortjener (Hei Putin!) De gaar med paa aa behandle den paa 3 dager (heller enn 6-10).
• 17. januar: Jeg forlater mine knallhyggelige verter (Hei Panu og Kieng!) og tar en minibusstaxi – omtrent som de som var i Afrika! – over grensen og til St. Petersburg.

Jeg har få bilder fra starten av turen på mobilen, men her er et par fra Finland. I tillegg så er det noen i bloggposten til Aksel jeg lenka til tidligere.

Angrybirds er overalt i Finland. De har det nesten på flagget.

En av hundene til de som verta meg i Finland.

Jeg er ikke ferdig med å reise. Men denne gangen går det ikke like raskt. I september var jeg plutselig i Afrika. Nå åler jeg meg østover.

Noe jeg lærte i høst var hvor enkelt det var å være på reisefot. Folk er snille, og det er omtrent alltid lagt til rette for besøk. Dette skuffa meg litt, da jeg trodde at jeg skulle bli en verdensvant, ute-en-vinternatt-før toppelev ved livets skole. Men det var jo fremdeles et eventyr, og det å erfare verden handler om mer enn logistiske problemer.

Men det er fremdeles litt gøy å gjøre det litt vanskelig for seg selv. Derfor prøver jeg nå å komme meg til Sørøst-Asia uten å fly – og det uten å booke noe hjemmefra. Trolig blir størsteparten av reisen via tog fra Russland til Kina. Jeg håper i alle fall det.

Reisen min til nå:
Fra Egersund til Oslo via nattoget, så til Göteborg med buss, til Stockholm med nattbuss, til Helsinki med (natt)ferje og her er jeg nå. Jeg couchsurfer – sover på en madrass på gulvet – hos et kjempetrivelig finsk ektepar og deres tre hunder. Jeg er i Helsinki til jeg får visum til Russland – og om alt går som det skal får jeg det i morgen tidlig.
Så sånn er det. Her er kunstinstallasjon “Babels tårn” fra samtidskunstmuseet i Helsinki.

Det er en hel masse påskrudde radioer. Jeg lurer på om en ansatt må skru de på en og en hver morgen?

Noen kulepunkt:

• Hobbiten hadde premiere 12. desember
• Jeg ville hjem til jul.
• For å komme billigst mulig hjem må jeg mellomlande i London eller Amsterdam
• Jeg har en kompis, Jaap, som bor like utenfor Amsterdam.
• Afrika har, etter min erfaring, ikke vært allverden når det kommer til kinoer.

Med disse i baktanke bestemte jeg meg for å være et par netter i Nederland på veien hjem, og få med meg Hobbiten i samme slengen. Jeg hørte med Jaap, og han støttet ideen og bestilte billetter for gode seter i en knallbra sal i Amsterdam. For premieren.

Første dag ga han meg en omvisning av Amstelveen, byen like ved flyplassen hvor han bor. Da det nærmet seg filmstart dro vi inn til Amsterdam, åt en burger og dro til salen. Vi ble sittende sammen med ei illustratør som kjente en av konseptartistene til filmen. Hun viste oss noen tegninger hun hadde tegnet. Hun var sykt flink. Så begynte filmen.

Jeg likte den. Den var forskjellig nok fra Ringenes Herre, samtidig som den definitivt bygger opp til det som skjer i de filmene. Jaja.

Dagen etterpå brukte vi på å utforske Amsterdam. Jaap lagte et kart for å vise hvor i Amsterdam vi gikk:

Lista på kartet er også en grei oversikt over hva vi gjorde.

Siste dag av reisen min brukte vi på flyplassen, hvor vi satt litt på kafé, sjekka ut et fly som var åpent for publikum før jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen og venta på flyet. Jaja. Jeg avslutter med et bilde av meg på flyplassen igjen, hjemme i Norge.

Nå er det juleferie, så fortsetter reisen etter nyttår! Hurra!

Fotballkrigen var en dokumentarserie av Bård Tufte Johansen. Her er en beskrivelse av serien:

Bård Tufte Johansen har reist til verdens mest fotballgale avkroker for å se nærmere på fotballkampene som får fans, byer og hele nasjoner til å gå fullstendig fra konseptene.

En av kampene han gikk på var Orlando Pirates mot Kaizer Chiefs – de to største lagene i Sør Afrika, begge fra Soweto. Jeg fant tidlig ut at disse lagene skulle spille mot hverandre kort tid før flyet mitt gikk fra Johannesburg. Jeg prøvde å få med meg folk fra Couchsurfing.org til å se den, men fikk en heller laber respons. Så ble fotballkampen utsolgt. Jaja.

Men jeg ville se den. Jeg ankom Soweto dagen før kampen og spurte folk om hvordan jeg kunne få tak i billetter og hvor mye jeg måtte betale. Nye kosta de billigste billettene 40rand (ca. 27kr), på det svarte markedet burde jeg se for meg å betale 100-150rand. Det var jeg villig til å gjøre, så dagen etterpå tok jeg en minibusstaxi til Soccer City. Det vil si, pga. trafikk og mange folk som skulle se kampen ble jeg satt av et stykke fra, hvor jeg måtte gå resten. Men det var greit. Jeg møtte opp tre og en halv time før kampen startet, og etter å ha spurt noen i området satt jeg meg ned for å se om det svarte markedet kom til meg.

Det gjorde det. I form av Kosi, en forsker på et universitet lenger sør i SA. Han ble dumpa av kjæresten dagen i forveien og hadde dermed en ekstra billett. Han ville ha 100rand for den. Vi ble enige om 90rand. Før kampen lente jeg mot Orlando Pirates (uten noen særlig grunn), men siden Kosi var ihuga Chiefs fan ble det til at jeg også holdt med dem. Jeg følgte ham inn i stadium – en lur ide, da han fant ut at han skulle bestikke vaktene slik at vi fikk bedre plasser. Hvor mye han betalte vet jeg ikke, men plassene vi endte opp med var rett ved siden av der fotballspillerne går inn på banen.

Selv om jeg satt i Chiefs-enden så var det massevis av Pirates-fans blant oss. Jeg tror folk har roa seg litt, og masseslagsmål og hissigpropper hører til fortiden. Jeg håper det i alle fall. Stillinga ble 1-1.

Ellers brukte jeg mitt andre besøk i Soweto til å kjøpe julegaver. Jeg ga bort det meste jeg hadde av klær i sekken for å få plass. Var også innom en fest fullefart, og besøkte et museum. Så dro jeg til flyplassen 11. desember. Men jeg dro ikke rett hjem.

asd

Jeg sa til mamma at jeg ikke skulle gjøre noe farlig i Afrika. Disse tingene vil jeg ikke si var farlige, men skummelt var det.

Jeg hopper uti og bader i toppen av Viktoriafallene. De som sitter i vannet allerede er Brett (som jeg reiste med i Botswana og Zambia) og Dan (fra England):

White water rafting på Zambesi-elva. Jeg er i den hvite hjelmen. Beklager klønete klipping, det er øyeblikkene med vår båt klippet ut fra filmen vi fikk fra raftingfirmaet:

Jeg hopper heltmodig ramler motvillig fra ei bru:

I tillegg dro vi på en “booze cruise” ned Zambesi-elva og så på solnedgangen og flodhester som hvilte langs vannkanten:

Viktoriafallene ligger på grensa mellom Zambia og Zimbabwe. Grensa er på broa hvor jeg hoppa i strikk. Fra Zambiasiden så vi ikke fossene særlig bra, så da Brett dro ned til Sørafrika dro jeg over til Zimbabwe-siden sammen med Dan (fra videoen ovenfor). Her fikk vi se hvorfor Viktoriafallene regnes som et av naturens underverk:

Brett og jeg sjekka inn på Jollyboys Backpackers i Livingstone i Zambia, etter å ha tatt en nedpruta drosjetur fra grensa. På veien stoppa vi for å fylle på bensin fra en bensinstasjon langs veien. Dvs. en fyr med bensin i ei femliters kanne han hadde kjøpt i Botswana. Det er visst billigere å krysse grensa å kjøpe bensin enn å fylle på i Zambia selv. Uansett: På vandrehjemmet lå folk sleng overalt på sofaer og i basseng. Det var glovarmt, og energien var lav og avslappet. Det var akkurat det vi trengte etter en lang dag på veien.

Dagen etterpå dro vi på en gratis “town walk”, som var grei nok i det at vi fikk sett oss litt rundt i byen – men guiden prata såpass lavt at det var vanskelig å få med seg noe særlig. Og det vi fikk med oss var ikke særlig interessant. (“Jaså, så det pleide å være et postkontor?”) Vi spurte guiden om veien til det lokale barnehjemmet, som vi hadde fått nyss om på vandrehjemmet. Han pekte og viste, og 10-15 minutt senere hadde vi funnet veien der. Slik så det ut fra utsiden.

Vi ble møtt av en vakt som lurte på hva vi hadde i gjære. Vi spurte om det var noe vi kunne hjelpe til eller gjøre. Han sendte oss inn. Vi traff noen på et kontor, som ga oss en rask innføring i historien til barnehjemmet, så samla de en gjeng på 10-12 barn mellom 6 og 14 år. Vi fikk også en håndfull barnebøker på engelsk. Vi satte oss med noen barn hver og forsøkte å få dem til å lese for oss. Noen kunne lese, andre kunne ikke. Jeg prøvde å lære en kar selve konseptet å lese – han kunne bokstavene men hadde ikke helt roen på hvordan man satte dem sammen til ord. Jeg lærte ham ordet “the” og et par andre. Så tegna vi litt og koste oss. Brett spilte fotball med noen utenfor. Etter noen timer, da vi var tomme for energi, sa vi hadet til barna og dro tilbake til vandrehjemmet. Her er et bilde av de to jeg jobba mest med. Vi hadde egentlig ikke lov til å ta bilder, men i mitt forsvar så var det barna selv om foreslo det. De valgte selv å posere med bøker og mat.

Barnehjemmet gjorde oss optimistiske, for barna var veldig gira på å lære, og vi traff barn som hadde vokst opp der som nå brukte fritiden sin på å hjelpe de nåværende barna. De eldre barna hadde et eget område hvor de laget mat for seg selv og lærte å leve som voksne. Barnehjemmet trenger selvsagt all hjelpen de kan få når det gjelder penger og frivillig arbeid, men så hardt som de arbeider så tviler jeg ikke på at de får det.

Og en svare-ja-historie: Gutten på bildet forsvant ei lita stund og kom tilbake med maten sin. Han spurte om jeg hadde lyst på. Jeg svarte nei. Jeg føler at grensa på å svare ja går et eller annet sted før å spise mat av tallerkenen fra barn på barnehjem i Afrika.

Da jeg var i Mosambik bestemte jeg meg for å dra til Victoria falls, men jeg var ikke helt sikker på hvilken vei jeg ville ta. Zimbabwe ville vært den korteste veien, men folk jeg prata med og Internett sa at det var pes å reise nord i Mosambik og i Zimbabwe. I tillegg hadde jeg hørt mye bra om Botswana. Jeg sa hejdå til Chris og dro sørover igjen.

I Maputo var det streik blant minibusstaxifolka, så jeg bestilte bussbillett fra InterCape, et av de større busselskapene i SA. Tenk: buss med TV og film! Men: Det viste seg at det var et veldig kristent selskap, så underholdninga om bord var prekende. Jaja.

Botswana har de beste safariene i denne delen av verden, men også de dyreste. Jeg sov bare tre netter i Botswana, mesteparten av tiden gikk til å reise gjennom landet. Jeg endte opp i Vic falls, men da jeg fortsatte inn i Zimbabwe var det altså bare en omvei.

Men! Jeg traff Brett fra Kanada på grensa til Botswana, og vi reiste sammen ei lita stund. Jeg traff også enda en Ben fra Tyskland – som jeg endte opp med å reise litt med da jeg traff ham igjen senere.

Selv om det ikke ble noen safari så fikk vi se elefanter, zebra, sjiraff, antiloper,bavianer og vortesvin. Langs veien. For et land!

Til slutt: grensa til Zambia var min favorittgrense så langt. Den er ca 75m. tror jeg, og er ei lita strekning av ei elv. De har ei ferie/flåte som er stor nok til en trailer – så fyller den seg opp med spaserende som vil over i tillegg. Selve ferieturen er maks et par minutt. Jeg aner ikke hvorfor de ikke bare har ei bro. Bilder: