Masterdagbok 3: Troll i Trold

bøker

Det er en stund siden sist oppdatering. Mesteparten av tiden har gått til praksis i videregående skole, som jeg kort kan oppsummere som: Flott!. Nå som det er ferdig er det bare å kaste seg i arbeidet med å lage en masterskisse, det vil si en oppgave på ca. 12 sider hvor jeg beskriver hva jeg har tenkt å skrive om i masteroppgaven, hvordan jeg har tenkt å gjøre det, og en liten forsmak på arbeidet. Denne skal være ferdig til i slutten av mai, og jeg har alt levert inn et lite førsteutkast som jeg har fått kommentarer på.

I morgen er innleveringsfristen for andreutkastet mitt. I det har jeg skrevet litt om motivasjonene mine for prosjektet, hvilken nytteverdi oppgaven min vil ha ha for forskningsmiljøet, og en rask undersøkelse av en novelle skrevet av Jonas Lie som omhandler troll. (smakebiten!)

Novellen, eller kunsteventyret om du vil, er «De syv Troldkjærringer i Styggedalsuren» og ble først utgitt i samlingen Trold (1891). Til tross for at samlingen heter Trold er det bare noen få historier i den som faktisk har troll i seg, fellesnevneren er heller at alle historiene er inspirert av folkeeventyrenes stil, og at de inneholder ulike elementer herfra. For eksempel troll, pratende dyr, forhekselser og så videre.

Kanskje mest kjent i verket er første setning i innledningen, som også er relevant for min oppgave: «At der er Trold i Mennesker, véd enhver, som har lidt Øje for den Slags.»

I morgen skal jeg levere andreutkastet mitt, men også ha en presentasjon på cirka fem minutter. Den er for de på instituttet som måtte ønske det, men hovedsakelig de ansatte og mine medstudenter. Etter å kort ha presentert prosjektet mitt blir det litt tid til kommentarer og kritikk. I tillegg er dette en måte for de ansatte å få et oversikt over hva «neste kull masterstudenter» skriver om. Kanskje er det noe de er interessert i selv?

 

Så det. I tillegg har jeg lyst til å nevne hvor flaks jeg har hatt med bøker relatert til oppgaven. Jeg var på et loppemarked hos en boksamler hvor jeg fikk førsteutgaver av flere Asbjørnsen og Moe-bøker til 40kr per stykk (røverkjøp!). Og ikke nok med det: Universitetet ga bort en hel rekke bøker og tidsskrift som skulle ut av systemet. Blant dem en fin nyutgivelse av Troll og en kommentert versjon av Henrik Ibsens Peer Gynt (som jeg nok også skal bruke i oppgaven). Hurra! Bøkene er de på bildet: “Norske folke og huldre-eventyr i udvalg ved P. Chr. Asbjørnsen” (1879), “Norske folke-eventyr fortalte af P. Chr. Asbjørnsen. Ny samling.” (1871) , “Samlete skrifter af Jørgen Moe, bind 1 og 2″ (1877), “Peer Gynt. Kommentarutgave.” (1993) og “Troll” (1958).

Posted in Master | Leave a comment

Masterdagbok 2: Det går troll i ord.

Obs: Dette er skriveri om min vei til å bli mester i nordisk litteratur. Det kan godt være det er kjedelig. Du ser selv om du synes det er interessant å følge med på.

troll-wonders-how-old-he-is-trollet-som-grunner-p-hvor-gammelt-det-er-1911-1

Noen uker har gått, og vi har hatt noen masterforberende samlinger. Jeg har fått pratet med noen som kan mer enn meg om temaet, og jeg har fått en foreløpig veileder som skal hjelpe meg fremover. Første møte med veilederen min blir neste uke. Så hvor er jeg nå?

Her er jeg: Jeg vil kikke på hvordan troll (som i “tusser og”) har blitt brukt i norsk skjønnlitteratur (alt fra viser til dikt og romaner). Altså, hvordan de fremstår (menneskeaktige? naturbeist?), hvilken funksjon de har (symbol på det dyriske i mennesket? på naturens mysterier?) og hvordan dette har forandret seg. Er det en sammenheng i utviklingen? Hvor mye hadde Asbjørnsen og Moes folkeventyr å si? Hvordan påvirket dovregubben og trollene hos Ibsen fremstillingen?

Det er enda mye som er uklart i hva jeg skal arbeide med. Jeg må begynne å kikke på hva som har blitt gjort før, hvilke verk som er aktuelt og arbeide med (og hvor mange?) og hvilket tidsrom jeg skal ta for meg. Jeg har mest lyst til å arbeide med eldre litteratur, gjerne frem til slutten av 1800-tallet. Jeg føler at Theodor Kittelsens tegninger av troll kunne fungert som et naturlig sluttpunkt, da de trolig hadde en voldsom effekt på folks og litteraturens oppfatning av troll. Men hvor skal jeg begynne?

Det finner jeg utav etterhvert.

Posted in Master | 1 Comment

Masterdagbok 1: Stille før stormen

Forord: Jeg har vært student i årevis, men har aldri latt det gå utover travbaneklubben. Nå skal jeg snart i gang med å skrive master, og da tenkte jeg at jeg kunne dokumentere det her. Jeg markerer postene med “Masterdagbok”, slik at de lett lar seg hoppe over om det er kjedelig. Så det.

20091125173422_uke49

Jeg studerer nordisk språk og litteratur, og utdanningsprogrammet jeg er tatt opp i heter “Integrert lektorutdanning med master i nordisk”. Det vil si at jeg i løpet av fem år tar en mastergrad i nordisk (språk og litteratur) samtidig som jeg tar pedagogikkfagene (“lærerfagene”) jeg trenger for å bli en lektor. Hvert år på universitetet er delt opp i to semester, og de fire siste semestrene er på “masternivå”. Jeg er nå på andre semester på masternivå, og det er i dette semesteret vi virkelig begynner å forberede oss på å skrive en oppgave. De to neste semestrene (høst 2014 og vår 2015) går til oppgaveskriving, og desto fortere man vet hva man vil skrive om, desto bedre tid har man på seg.

I utgangspunktet har jeg tre valg om hvilket område jeg vil skrive om: nordisk språk, nordisk litteratur eller nordisk didaktikk (“hvordan å undervise”) – jeg har for lengst kommet frem til at jeg skal gå for litteratur. Språk er veldig spennende, men jeg synes det er vanskeligere å arbeide med. Didaktikk er mer relevant for min fremtid som lærer, men jeg har ikke særlig lyst til å forske på det. Litteraturfagene har alltid vært de jeg har likt best, selv om ikke alle sider ved dem er like fristende – men nå er det altså jeg som bestemmer hvilken side jeg vil arbeide med. Og i løpet av et halvt år har jeg forhåpentlig såvidt begynt på å skrive på oppgaven min.

Men hva skal jeg skrive om? Jeg føler at Norge har i løpet av de siste tyve årene sakte beveget seg inn i en ny nasjonalromantikk, dvs. idyllisering av Norge og norsk kultur. Jeg tror muligens det begynte i metallmiljøet, hvor tekstuniverset er ofte knytta opp mot norrøn mytologi og folketro. Men så har det bare ballet på seg, med Moods of Norway, filmer som Trolljegeren, Gåten Ragnarok og Thale, musikk av Glittertind, tegneserier som De Fire Store og Dass, og så videre, og så videre.

Kanskje er ikke dette noe nytt, og det har vært vedvarende siden vi løsrev oss fra Danmark to hundre år siden. Samma det. Poenget mitt er at jeg ikke holder meg for god for å kaste meg på bølgen, for jeg vil veldig gjerne skrive om folkediktning. Tenk Asbjørnsen og Moes eventyr, eller folkeviser, sagn, myter, denslags. Dette er nok ikke upløyd mark, og det har nok blitt skrevet drøssevis av oppgaver om dette før. Så min jobb nå fremover er å finne meg en egen vinkling, eller “stille et spørsmål” som ikke har blitt spurt før. Eller i alle fall (jaffal) finne et mer konkret område jeg vil kikke på. I løpet av neste uke skal jeg inn å prate med med noen som kan mye mer enn det jeg kan om området, og se om de har noen forslag. Det har de nok.

Om det er uklart for deg nøyaktig hva slags “spørsmål” det er som man kan skrive master om i nordisk så har UiB lagt ut en liste over alle oppgavene som har blitt skrevet de siste årene. Du finner den her.

Posted in Master | Leave a comment

“Han fra Sykkylvsbladet” (+ tips om brev)

Nok en gang ble jeg oversett av “Time’s Person of the Year” – kanskje fordi jeg vant i 2006 - men til tross for det har jeg klart å stikke snuten min frem i både analoge og digitale søkelys.

Først ut er jeg nevnt med både bilde og navn i tidsskriftet Sykkylvsbladet:

Sykkylvsbladet detalj

Artikkelen handler riktignok om noen andre (Hei Helga!), men fremdeles stas å være presentert for det gode folk i Sykkylven.

I tillegg så fikk jeg navnet mitt på (virtuelt) trykk i den fenomenale bloggen Letters of Note, en blogg jeg har følgt i mange år. Den består av brev som av ulike årsaker er av interesse. Da jeg snubla over et brev jeg synes passa til bloggen så tipsa jeg om det, og noen uker senere så dukka det opp på trykk, med en liten bukk til meg. Hurra!

Posted in Rudi i media | Leave a comment

Vekkerklokkelyd for en god start på dagen

Om du likte norskfaget på skolen så tror jeg og du vil like denne alarm-lyden. Nedenfor finner du informasjon om hvordan å legge den til på iPhone og Android. Har selv brukt den med stort hell i noen måneder nå. Først, lyden:

Trykk her for å laste ned.

(kilde)

Android:
1) Lag en mappe som heter “alarms” (uten anførselstegn)
2) Legg .mp3-filen oppi mappa
3) Du vil nå finne den som et alternativ i den innebygde alarm-funksjonen.

iPhone:
1) Legg filen til i ditt musikkbibliotek på telefonen (f.eks. via iTunes)
2) Du vil nå finne den som et alternativ i den innebygde alarm-funksjonen.

 

Posted in Prosjekt | Leave a comment

Reisefilm: 152 days. 152 seconds.

Jeg laget en video fra noe av det jeg filma i løpet av Asia-turen. Se den her: 

Musikken valgte jeg fordi jeg hørte mye på Wintergatan da jeg reiste. Og særlig denne sangen (starmachine2000), da den ble sluppet ut en del før selve albumet.

Jeg laget bloggposten for å gi en forklaring til hvert klipp, om noen skulle være interesserte. Ikke vits å lese gjennom alt, men om du er nysgjerrig på hva det er du ser på et av klippa så sjekk lista under.

Continue reading

Posted in Reise | Leave a comment

Hobby: Super 8

DSCN1871

Dette er ikke noe jeg er lidenskapelig opptatt av, altså. Jeg vet ikke en gang navnet på fremviseren jeg har. Men jeg kjøpte den ca. 2008, og hadde den stående hjemme ganske lenge. Dro den frem av og til da jeg hadde besøk. Men etter jeg flytta til Bergen (høsten 2009) har den stått bortgjemt på et loft, sammen med filmene jeg hadde til den. Noen filmer kjøpte jeg på QXL, mens andre fikk jeg av en onkel som enda hadde sine filmer stående.

Filmsamlinga består av noen tegnefilmer (noe disney og noe snurre sprett), en boksekamp mellom Ali og Frazier, Patton, Butch Cassidy and the Sundance Kid og Flåklypa Grand Prix. Tegnefilmene og boksekampen er på ca. 5 minutter, mens spillefilmene er kutta ned til 15 minutter. Men da jeg var ute og reiste nå så snubla jeg over en mystisk super 8-film på et loppemarked i korea som jeg kjøpte. Og da frista det litt å finne maskinen frem igjen da jeg kom hjem, og ta den med opp til Bergen.

Så bestemte jeg meg for å lage en stusselig liten video om hvordan den fungerer:

Og nå bestilte jeg akkurat enda en film på ebay: noens private opptak fra en ferietur til Oslo på 80-tallet. Så det kan bli spennende! (eller sært, alt etter som)

Jeg fikk også sjekka hva som var på den filmrullen jeg kjøpte i Korea. Det var visst hardporno. Jaja.

 

Posted in Rudirapport | Leave a comment

“Whether or not to be”, et skippertak fra vgs

Ble akkurat påminnet at denne enda finnes. Vi hadde et prosjekt på videregående hvor vi skulle lage en liten filmsnutt om hva “To be or not to be” handlet om for oss. Husker jeg satt til langt på natt kvelden før innleveringsfrist. Vi fikk også beskjed om å laste den opp på youtube, men fordi jeg var flau over den så laget jeg en ny konto utelukkende for denne videoen. Tiden har lega de sårene, og tar nå offisielt ansvar for denne videoen.

Jeg lurer på hva jeg mente med “before you are dead”-poenget? Jaja.

Posted in Prosjekt | 1 Comment

Jarle (Tekst og video fra folkehøgskolen)

I 2008/2009 gikk jeg skrivelinja på Buskerud Folkehøgskole. Dette er en av tekstene jeg skreiv der – en månedsoppgave hvor man skulle prøve å immitere stilen til en annen forfatter. Jeg valgte Axel Jensen, men beveget meg egentlig ganske langt bort fra oppgaven. Teksten handler om Jarle som skal bli pappa, og hans tanker omkring det. Videoen er meg som leser et utdrag fra teksten.

Her er selve teksten. Den er noe lenger enn teksten jeg leste på videoen, men ikke veldig:

Jarle

Så nå sier hun at hun er gravid. Hun sier ofte veldig mye rart og jeg er ikke alltid helt sikkert på hva jeg skal tro på eller ei, men nå sier hun altså at hun er gravid og jeg tror at hun mener alvor. Det vil si, jeg tror at hun tror at hun er gravid, ikke nødvendigvis at hun faktisk er det. Det synes jeg det er for tidlig til å være sikker på. Hun viste meg magen sin (jeg har sett den før, men ikke i påstått gravid form) og demonstrerte med hendene hvordan den nok hadde vokst litt allerede, men jeg merket ingen forskjell fra f.eks. sommerferien hvor jeg så magen hennes hele dagene. Da jeg nevnte at jeg var litt kritisk til hennes oppdagelse så ble hun irritert og begynte å snakke om hvor viktig det var for henne at jeg var der for henne et hundre prosent. Hun var veldig presis på at hun ikke godtok noe mindre. Jeg prøvde å prute men hun ville ikke finne seg i det. Jeg gikk omsider med på at hun godt kunne tro at hun var gravid, og at hun til og med kanskje hadde rett. Vi skulle begge sove på det, så skulle vi se hvordan sakene lå an i morgen.

Jeg får ikke sove. Jeg legger meg i senga og snur og vender på meg, graver hodet ned i puta og skaper den perfekte kroppstemperatur ved å ventilere akkurat nok med en åpning i dyna, men til tross for alt vil arbeid så vil ikke fruen stoppe å snakke. Babystoler og gensere og barnehager og konfirmasjonsdresser og den gamle trehjulssykkelen som står på loftet til pappa. I begynnelsen nikket jeg og var helt enig, men så ble det så mye at jeg måtte gjøre det klinkende klart at klokken var faktisk over 2, og at nå måtte jeg få meg noe søvn. Jeg sa god natt, og snudde meg slik at jeg lå med ryggen mot henne. Jeg tror jeg sovna men så snakket hun plutselig igjen også gråt hun litt så måtte jeg klemme henne, og så måtte jeg gå på do, og nå sitter jeg her og skriver. Kanskje hvis jeg sitter her lenge nok så vil hun sovne av seg selv.

Har sittet her en stund nå. Duppet nok av litt. Har ikke hørt noe fra fruen så hun har nok også sovnet. Mens jeg har sittet her så har jeg tenkt en del på babyer som konsept. Når to individer av samme rase, i dette tilfellet meg og fruen, går sammen og har sex med hverandre og det er ubeskyttet og det er rett tid i måneden og begge er fruktbare og spermen min er målrettet nok så vil altså den gå sammen med egget til fruen og de vil smelte sammen og kopiere celler i et bestemt mønster slik at det til slutt likner mer og mer på et menneske. I mellomtiden så er herren og fruen kjempespente på dette mennesket som skal komme og som de har ansvar for og må passe på frem til de dør kanskje, også kommer dagen og alt er hurra og fruen presser og sliter og så kommer det ut en liten potet med øyne og bein og alle skal være fornøyde av den grunn. Det kjøper jeg rett og slett ikke. Ingen er fornøyde når eksamen starter. Etterhvert som babyen utvikler seg til et menneske så er det jo mer forståelig at en kan begynne å ha reelle følelser for den. Selvsagt.

Jeg gikk på jobb i dag før hun stod opp. Jeg skrev en lapp til henne og la den over syltetøyglasset. Kanskje var jeg litt urimelig i går, jeg går med på det, men jeg er enda ikke overbevist. For å skifte tema litt så snakket jeg med en kar på jobben i dag om situasjonen. Han anbefalte meg en tekst som han fant for meg på nettet og skrev ut. «Extracts from Adam’s diary» av Mark Twain. Jeg leste gjennom den på bussen på vei hjem fra jobb i dag. Han mente at mine holdninger til babyer var den samme som Adams, noe jeg ikke vil se bort i fra. Jeg setter pris på konstruktiv kritikk, selv om jeg ikke er nødvendigvis helt enig. Her er det fra teksten han mente jeg burde lese. Det er kort etter Adam og Eva får sitt første barn:

«We have named it Cain. She caught it while I was up country trapping on the North Shore of the Erie; caught it in the timber a couple of miles from our dug-out — or it might have been four, she isn’t certain which. It resembles us in some ways, and may be a relation. That is what she thinks, but this is an error, in my judgment. The difference in size warrants the conclusion that it is a different and new kind of animal — a fish, perhaps, though when I put it in the water to see, it sank, and she plunged in and snatched it out before there was opportunity for the experiment to deter mine the matter. I still think it is a fish, but she is indifferent about what it is, and will not let me have it to try. I do not understand this.»

Forskjellen mellom meg og Adam i denne saken er at jeg er fullstendig klar over hva en baby er, og selvsagt skjønner jeg at det er mulig å være glad i dem, selv om jeg kanskje virker ganske nedlatende når det gjelder dem. Jeg vil bare ikke bli for revet med, for da blir jeg bare skuffet. Hvis jeg har lave (og egentlig ganske fornuftige) forventninger til krabaten så vil jeg ikke bli skuffet, uansett hvor skuffende den ender opp med å være.

Jeg oppdager nå at jeg tidligere kalte babyen for en krabat. Jeg har allerede et kosenavn for den. Det er til og med feil at jeg kaller det ‘babyen’, siden det for øyeblikket ikke er mer enn en klump med celler. Hvis den faktisk er i det hele, vi har enda ikke helt fått oppklart det, selv om jeg later overfor fruen som om jeg tror på henne et hundre prosent og støtter henne og alt det der. Når vi først er inne på navn så er vi (les: henne) godt i gang. Fruen har kjøpt en navnebok med ‘over 800 navn til familiens nye medlem’. Jeg sa at strengt talt så trenger vi ikke så mange navn til den, og det dessuten er det et dårlig kjøp siden det sikkert står enda flere navn i telefonkatalogen. Hun mente at det var viktig å vite hva navnet betyr, siden det i de fleste tilfeller reflekterer personligheten til barnet (kilde: Allers). Jeg sa at hun var dum og nektet å røre boka. Hun sa at jeg fikk ikke lov til det uansett, og fant frem telefonkatalogen til meg. Vi satt på hver vårt rom og lagde hver vår liste. Hun har funnet 23 jentenavn og 49 guttenavn hun liker. Jeg har funnet Jostein. Det er overraskende få i byen her som heter Jostein, i hvert fall som jeg kunne se. Og det er bra, for da slipper en misforståelser.

Fruen kjøper og kjøper på unyttige og unødvendige blader som hun sikkert kommer til å lese en gang, så kaste. I tillegg står det sikkert de samme greiene i dem alle sammen. Det samme som har stått i alle år i de ukebladene hun leser. Men det er hennes penger. Eller egentlig er det jo våre penger, men begge er helt enige om at vi får lov til å kjøpe saker til oss selv uten å få det bekreftet fra den andre parten. Og det gjør hun. Hun har til og med kjøpt en bok til meg. «Pappahåndboken». Den har 435 sider, i tillegg til at det er innholdsfortegnelse, stikkordsregister og en samling med bilder i midten av boka. Jeg har ikke lest den, men jeg flytter bokmerket i den litt hver kveld for å gjøre henne glad. Jeg håper hun ikke kommer til å spør meg om den. Det virker som om hun lar helle pappagreiene være min sak da, og det er bra. Jeg blander meg ikke inn i hennes mammagreier.

Magen hennes har blitt en del større. Vi var på fest hos naboen i kveld og da kommenterte naboen at hun hadde begynt å få ølmage (på tull, selvsagt), og da sa jeg om det ikke hadde vært herlig om vi fikk en kasse pils i plassen for en skrikende potet. Fruen skjønte ikke vitsen og da vi kom hjem måtte jeg unnskylde meg og forsikre henne om at jeg ikke på noen måte foretrekker en kasse pils over Henrik/Henny, og at det bare var noe jeg sa på tull. Hun gikk rett og la seg uten å si om jeg var tilgitt eller ei, så da kan det egentlig bare være det samme for min del. Jeg sitter her til hun sovner.

Meg og fruen satt og bladde litt i noen babyblad tidligere i dag og jeg la merke til noe jeg ikke har tenkt over før. Alle babyer er helt like. Nesten. Da vi var ferdige og hun begynte med noe yoga-hokus-pokus som hun plutselig har blitt veldig engasjert i, så fikk jeg litt tid for meg selv, og jeg begynte å tenke på alle babyer jeg viste om. Kjendisbabyer, babyer fra filmer, bilder jeg har sett av familiemedlemmer. Annet enn klærne de har på seg så ser jeg nesten ingen forskjell på dem. Frem til nå har jeg egentlig gått ut ifra at jeg vil egne meg bra som far, men jeg må innrømme at dette gjør meg litt nervøs.

Hva om jeg ikke vil kjenne igjen mitt eget barn?

Fruen har en veldig nær barndomsvenn som er neger. Hun bodde hos han for noen måneder siden, faktisk noen uker før hun sa at hun trodde hun var gravid. Jeg kjenner at jeg føler at jeg håper at hun var utro. Det er vanskelig å innrømme det, men jeg håper faktisk at det er slik det henger sammen. Jeg vil oppdra barnet som mitt eget. Jeg vil være en glimrende far for det. Og jeg vil kjenne det igjen. Fordi det er et negerbarn. Jeg lurer på om jeg skal si til fruen at det er ok for meg om barnet er hans, og at jeg ikke vil elske det mindre av den grunn. Kanskje det er en dårlig ide. Jeg vet egentlig at det er en dårlig ide, og kommer ikke til å gjøre det.

I den siste boka til fruen står det, og jeg siterer «Smerten en kvinne opplever under fødsel kan sammenliknes med den en får ved å presse en tennisball ut av nesa.» Jeg lurer på om noen noengang har tatt feil mellom de to. Det må ha vært en nedtur.

(Slutt) Men siden du enda leser og følger med å slenger jeg med noe annet jeg fant da jeg gravde frem teksten her. Jarle-teksten skreiv jeg i oktober 2008, mens disse avsnitta her fant jeg i et tekstdokument fra mars året etter. Husker ikke selv å ha skrevet dem:

Høvdingen har begynt å lage lyder. Det virker som om han tror han kan snakke, for han ser på oss og lager lyder. Fruen ble veldig fornøyd da han sa «maeoaje vaejooje karoke» og ville at vi skulle skrive i fotoalbummet at hans første ord var karaoke. Det stemmer ikke overhodet, sa jeg. Han laget bare lyder fordi han tror at det er slik vi gjør. Det er slik vi høres ut for han. Det han har nå, sa jeg lurt, er sitt eget språk. Han er den eneste som skjønner det. Fruen ble imponert over hvor mye jeg kunne om dette, og jeg sa det var ingenting.

Jeg er litt bekymret ovenfor stemmen til høvdingen. Den er veldig lys, pipende nærmest. Som om han var ei jente. Nå vet jeg at han ikke enda har nådd stemmeskiftet, men jeg kan ikke huske å ha hatt så pipende stemme selv.

Vi hadde besøk av farbror Torstein med familie i dag. Da de traff Høvdingen så oppdaget jeg noe jeg egentlig har oppdaget flere ganger tidligere uten å legge noe videre i det. Når gjengen snakket med høvdingen så gjorde de om på stemmene sine. De snakket lyst, og i sære tonefall. Dette er vanlig, jeg har arrestert meg selv i å gjøre det flere ganger. Men dette forklarer hvorfor høvdingen snakker i pipestemme – han tror det er slik vi snakker! Jeg fortalte det til fruen med en gang, men hun sa det bare var tull, og synes det var flaut at jeg var bekymret over stemmen til høvdingen. Hun mente at den ikke var pipete i det hele. Jeg sa at hun fikk tro hva hun ville, men jeg skulle i hvert fall være pappa og passe på at høvdingen snakket som han skulle.

I dag leste jeg et eventyr for høvdingen. Jeg gjorde det med så mørk stemme jeg klarte, som var litt ubehagelig for halsen. Jeg begynte å hoste flere ganger, noe han synes bare var gøy. Jeg ble skremt over at skadefryd utvikler seg så tidlig, men fruen minnet meg på det med språk, og at han kanskje ikke forstod at det gjorde vondt for meg.

Jeg var på fretex i går og kjøpte pappa-klær. De er ikke helt min stil, men jeg har et ansvar ovenfor gutten, han må få kjenne hvordan det er å ha en ekte pappa. Jeg kjøpte meg også en kniv, og jeg knakk av en tykk gren fra et tre i parken. Tentke jeg skulle spikke meg noe.

Fruen gir meg ikke lov til å spikke på høvdingens rom. Hun er redd for at jeg kan miste kniven, eller at høvdingen kan få fatt i den. Jeg misforsto og trodde at hun mente han kunne finne på å angripe oss med kniven, og da ble hun så frustrert at hun tok kniven min og gikk. Jeg satt meg på rommet til høvdingen og prøvde å finne noe annet å bruke pinnen til. Jeg glemte meg bort litt og knakk den slik at høvdingen våknet og begynte å gråte. Jeg kastet pinnen ut av vinduet før fruen kom, og koste med han. Jeg snakker nå i normal stemme, fruen minnet meg på at hvis han fikk like mørk stemme som meg så ville han nok få halsproblemer, og hun vet hvor lite jeg liker øre-nese-hals-klinikken.

Posted in Heimtun, Tekster | Leave a comment

Oi, uh, så altså.. (Kort oppsummering av resten av reisen)

Så ble det ikke noen post fra Kina. Eller Vietnam, Laos, Sør-Korea eller Bangkok. Til tross for at mange sa at de var innom for å holde seg oppdatert så mistet jeg litt motivasjonen da jeg begynte å henge langt etter med oppdateringene. Det jeg gjorde, da jeg kom hjem, var å laste opp et utvalg bilder på facebook. Jeg skrev også noen små historier i kommentarer til bildene, så om dere er interessert så kan dere finne disse her (du trenger ikke facebookkonto for å se dem):
https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10151415932756114.1073741826.604131113&type=1&l=3f75db4217

Jeg har mange flere bilder og en del kortere filmklipp fra turen også. Så skrev jeg dagbok om hva jeg gjorde hver dag. Kanskje blir jeg motivert til å skrive det inn på PC og sette det sammen med bilder og klipp. Men kanskje ikke.

Etter å ha jobba noen uker hjemme i sommer så dro jeg på Roskilde, og haika derfra til Italia, hvorfra jeg tok ferje til Albania for å dra i bryllupet til storebror – hvor jeg var seremonileder (“prest”). Kanskje skriver jeg om dette også.

Men nå er jeg tilbake i Bergen, såvidt i gang med studiene igjen. Kommer selvsagt til å savne å reise – men kjenner at det er godt å ha et sted å bo, og folk rundt meg som jeg her kjent lenger enn ei uke. For å oppsummere hele reisen min veldig kort: Jeg reiste i 9 måneder i til sammen (delt i 3 reiser), var innom 3 kontinent og 22 land, har vært steder og gjort ting jeg kanskje aldri vil gjøre igjen og truffet mennesker jeg håper på å holde kontakt med ut livet. Jeg hadde ingen (alvorlige) negative erfaringer, til tross for at jeg trolig er mer naiv enn jeg burde være. Om du noen gang ser at du har mulighet til å gjøre noe liknende – ta den.

Så! Travbaneklubbens tid som provisorisk reiseblogg er nå over, og så får vi se om jeg finner noe annet å skrive om fremover.

Posted in Reise | Leave a comment